Testasjonshabilitet

Testator må ha vært habil på testasjonstidspunktet. Man snakker om såkalt testasjonshabilitet for testator, hvilket vil si at testator må ha vært ved full sans og samling på tidspunktet da testamentet ble gjort, jf. arveloven § 62:

”Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator var sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekt då testamentet vart gjort, med mindre det er usannsynleg at sinnsstoda hans har hatt innverknad på innhaldet i disposisjonen”.

Om en testamentarisk disposisjon er gyldig, skal avgjøres etter loven ut fra den tid da testamentet ble gjort, endret eller kallet tilbake, jf. arveloven § 85. Dersom testator var ved full sans og samling da testamentet ble gjort, endret eller kalt tilbake, men senere ble sinnsyk, dement mv., vil testasjonshandlingen være gyldig til tross for senere sykdomsutvikling. Vurderingen om testator var testasjonshabil da testamentet ble gjort, endret eller kalt tilbake, vil måtte bero på uttalelser fra testamentsvitnene, lege- og andre vitneuttalelser. Testamentsvitnene skal bekrefte at testator var ved full sans og samling på testamentet, jf. formkravene ovenfor.

I Rt. 1999 s. 440 (side 447) er det gitt en nærmere gjennomgang, der det også vises til uttalelser fra Arvekomiteen om at det er uten betydning at selve disposisjonen fremstår som fornuftig, så lenge testator ikke var habil:

”Arveloven § 62 bestemmer at en testamentarisk disposisjon er ugyldig når testator ved opprettelsen var sinnssyk, i høy grad hemmet i sjelelig utvikling eller i høy grad sjelelig svekket. Disposisjonen er likevel gyldig når det er usannsynlig at hans sinnstilstand har hatt innvirkning på disposisjonens innhold. Det forelå før arveloven av 1972 flere avgjørelser hvor Høyesterett tok stilling til spørsmålet om underkjennelse av testamentariske disposisjoner på grunn av testators mentale tilstand. Komiteen som i 1962 framla forslag til ny arvelov, var noe i tvil om det var tilstrekkelig grunn til å foreta en lovregulering. Komiteen ble stående ved at loven burde gi opplysninger både om hvilke psykiske defekter som overhodet kan medføre ugyldighet, og hvordan defekten må ha preget testasjonen for at ugyldighet foreligger. For så vidt angår testators mentale tilstand uttalte komiteen (innstillingen sidene 224-225):

«Når det gjelder hvilke psykiske defekter som overhodet bør kunne medføre ugyldighet, angir utkastet – ved siden av at testator på testasjonstiden var sinnsyk – at han «var i høy grad hemmet i sjelelig utvikling eller i høy grad sjelelig svekket.» Komitéen har nyttet samme terminologi som i utk. § 54, som gjelder testamentsvitnenes kvalifikasjoner, og viser til det som er uttalt til § 54 (s. 217). Spørsmålet blir så videre hvilken virkning det bør ha at et testament er opprettet av en person med defekter som nevnt. Rettspraksis har gitt uttrykk for (se bl.a. HRD i Rt-1938-773), at ugyldighet ikke uten videre følger av at testator var sinnsyk o.l. – Komitéen mener at det ikke kan være tilstrekkelig for å anse testamentet gyldig at innholdet i og for seg er rimelig og forstandig (slik at man kan si at det er et resultat av fornuftige overveielser), og at testator har forstått hva han gjorde. Etter komitéens oppfatning bør det kreves noe mer. Testator bør dessuten ha hatt en noenlunde normal evne til å velge og vrake mellom stridende motiver – d.v.s. til å se de testasjonsalternativer som ut fra hans personlige stilling og tilknytning til slektninger og andre personer, naturlig vil fremstille seg. Det bør således ikke være tilstrekkelig til å redde testamentet at testator har foretatt en fornuftig disponering, når han på grunn av sin sinnstilstand ikke har vært i stand til å se at det fantes andre, like nærliggende og like fornuftige alternativer. Har han ikke vært i stand til dette, vil testasjonen være preget av hans psykiske defekter, og den bør ikke være gyldig.»

Det følger av arveloven § 61 at vitnene må ha vært habile da testamentet ble gjort. Det vil si at vitnene eller noen av deres nærstående ikke kan tilgodeses i testamentet, eller noen som er i tjeneste hos den som tilgodeses mv.

Således må det benyttes vitner som ikke tilgodeses eller har nærstående som tilgodeses eller som er i tjeneste til den som tilgodeses, herunder ansatt, styremedlem mv. Hvis vitnene er inhabile etter arveloven § 61, vil den konkrete disposisjonen som tilgodeser vitnene eller noen tilknyttet vitnene etter bestmmelsen bli ansett som ugyldig. Arveloven § 61 inneholder likevel et unntak om at disposisjonen likevel er gyldig når tilknytingen er fjern og trolig ikke har hatt noe å si for innholdet i testamentet.