Påvirkning av testator

En testamentarisk disposisjon skal gi uttrykk for testators frie vilje, og skal ikke være fremkalt gjennom tvang eller utilbørlig påvirkning. I arveloven § 63 er det gitt en regel som gjør testamentariske disposisjoner ugyldige, når disse ikke er uttrykk for testators frie vilje.

”Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når disposisjonen er framkalla ved tvang, svik eller annan misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling”.

De rene tvangs- og sviktilfeller vil ikke være problematiske rettslig sett. Imidlertid vil det kunne reise spørsmål om hva som er ”annan misleg påverknad” og hva som er ”misbruk” av testators lettsinn, svakhet eller avhengige stilling. Man vil naturligvis måtte tolerere noe påvirkning av testator fra de rundt testator.

Spørsmålet vil være om påvirkningen i vesentlig grad har endret testators tidligere uttalte eller antatte vilje, enten på grunn av påvirkningens art eller styrke, eller på grunn av testators mentale svakhet eller avhengighet, slik at påvirkningen må anses for å være utilbørlig – dvs. som ikke kan aksepteres. Verdien av det beløp som er tilstått vil også være relevant i vurderingen om det er utilbørlig.

Det vil være vanskelig ved for eksempel pleie av en dødelig syk, å fastslå hva som er utnyttelse av testators avhengige stilling eksempelvis, og hva som vil være uttrykk for takknemlighet fra testator overfor pleieren. Det må alltid foretas en konkret vurdering, og det er vanskelig å si noe generelt om hva som vil være utilbørlig påvirkning eller press:

Om utilbørlig påvirkning (misleg påverknad) sies det følgende i NUT 1962:2 Utkast til lov om arv s. 225:

”Den praktisk viktigste av de foreslåtte ugyldighetsgrunner er trolig den som gjelder « annen utilbørlig påvirkning ». Her vil man fange opp tilfelle av påtrykk eller utnyttelse, som det kan være vanskelig å stemple som tvang, svik eller misbruk av testators lettsinn, eller hvor man kvier seg for å bruke en slik karakteristikk. – Ikke enhver påvirkning medfører ugyldighet; den må for å være relevant kunne betegnes som utilbørlig. Her må man vurdere hele forholdet mellom testator og den som øvet påvirkningen, eventuelt også forholdet til den begunstigede hvis dette er en tredjemann. Har arvelateren på sin side mens hans levet fått fordeler (eksempelvis pleie og stell) av den som øvet påvirkningen, eller av den begunstigede, vil man bare sjelden kunne si at påvirkningen er utilbørlig. I slike tilfelle må man ta hensyn til hvor stor begunstigelse det gjelder. Er den betydelig, vil man lettere si at påvirkningen har vært utilbørlig, enn hvor begunstigelsen er liten”.

Begrepet ”misleg påverknad” ble også diskutert i LG 1999 s. 1927 (Gulating lagmannsrett):

”Neste spørsmål er hvorvidt B og hennes ektefelle har utsatt E for slik påvirkning at testamentet blir ugyldig av den grunn, jf. arvel. § 63. Lagmannsretten har delt seg i synet på dette spørsmål. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Greve og kst. lagdommer Søvde, finner ikke tilstrekkelig holdepunkt i bevisførselen til å kunne konstatere « misleg påverknad »,og legger vekt på følgende forhold: Det er på det rene at det var G som kontaktet advokat Markhus og hadde møte med henne. Det var også han som fremskaffet de nødvendige dokumenter, og som foranlediget at advokat Markhus møtte på sykehuset med utkast til testament. Flertallet er enig med ankende part i at G utviste stor aktivitet og at alt tilsynelatende skjedde svært raskt. På den annen side var E på testasjonstidspunktet 89 år, hun var syk og innlagt på sykehus. Det er derfor forståelig at hun på dette tidspunkt ønsket å opprette nytt testament dersom hennes siste vilje avvek fra tidligere testamentarisk disposisjon”.