Om testament

Testament er en skriftlig ensidig disposisjon, som bestemmer hva som skal skje med en persons eiendeler og formue når vedkommende er død. Testament er nødvendig for å foreta dødsdisposisjoner, der man disponerer med døden for øyet hva som skal skje med en eller flere formuesgjenstander og verdier etter sin død.

Gavedisposisjoner, gavesalg og andre disposisjoner som skjer med døden for øye « dispositio mortis causa » vil kreve testamentsformer, dersom de anses som en dødsgave og ikke en livsgave. Gaver som gis på dødsleiet eller som ikke er ment å fullbyrdes før etter giverens død, må således gjennomføres i testaments former for at de ikke skal omstøtes og gå inn i dødsboet til fordeling.

Man må være 18 år for å kunne gjøre testament, med mindre testamentet stadfestes av Kongen jf. arveloven § 48:

”§ 48. Den som har fylt 18 år kan i testament fastsetje kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr.

Testament frå nokon som er under 18 år gjeld ikkje utan stadfesting av Kongen. Krav om stadfesting bør setjast fram så snart råd er etter at testamentet er gjort. Erklæring frå lege om tilstanden til testator bør leggjast ved testament frå nokon som er umyndiggjord eller har fått oppnevnt hjelpeverge etter vergemålsloven § 90 a”.

Testament har tradisjonelt vært måten å sikre fordelingen av arv etter en persons død, men i dag er legalarvinger sikret arv etter arveloven. Arv kan derfor i dag også fordeles etter arvelovens arverekkefølge, uten at det er fastsatt testament. Dersom det verken foreligger legalarvinger eller testament, vil arven tilfalle staten etter arveloven § 46. Staten kan gi avkall på arv til fordel for slektning eller andre som har stått avdøde nær, men det kreves normalt en del for at det skal sannsynliggjøres et nært forhold som begrunner at Staten frafaller arv.

Enkelte legalarvinger som livsarvinger (barn eller barnebarn), ektefeller og samboere med felles barn, er også etter arveloven sikret noe arv uansett gjennom livsarvingers pliktdelsarv og ektefelles/samboers minstearv. Det er derfor i dag begrensninger i testators testasjonsfrihet dersom testator har ektefelle, samboer med barn og/eller livsarvinger. Testator kan dermed ikke disponere med testament over de midler som livsarving eller ektefelle skal ha som pliktdelsarv eller minstearv.

Mens andre land har fullstendig testatsjonsfrihet og eksempelvis kan gjøre livsarvinger arveløse, kan man i Norge ikke gjøre ektefeller eller livsarvinger helt arveløse, selv om man kan begrense arven i relativt stor grad gjennom testament. Testator kan gjennom testament for eksempel innskrenke ektefellens legalarverett til minstearven på 4G eller 6G dersom ektefellen får kunnskap om testamentet etter arveloven § 7, eller begrense livsarvingers pliktdelsarv på 2/3 til kr. 1.000.000,- pr. livsarving mv. etter arveloven § 29. Testator kan ved livsarvinger normalt rå over 1/3 av sin formue som derfor ofte kalles den frie tredjedel, etter at ektefellen har fått sin arv. Dersom testator ikke har livsarving eller ektefelle, vil testator kunne disponere helt fritt i testament, ettersom legalarvinger i klasse 2 og 3 ikke vil ta arv dersom arven er testamentert til testamentsarvinger.

Hovedregelen er derfor at testators rett til å testamentere er begrenset av livsarvingers pliktdelsarv og ektefellers og samboere med felles barns minstearv. Kun dersom livsarving har gjort seg skyldig til straff for forbrytelser mot arvelateren eller mot noen av slektningene sine i rett opp- eller nedstigande linje eller søsknene sine eller avkom etter dem, eller dersom arvingen har latt være å hjelpe arvelataren etter evne da arvelataren trengte det, kan livsarving gjøres arveløs ved testament etter arveloven § 34, når det er stadfestet av Kongen. Man kan også miste retten til arv dersom arvelater dør på grunn av en kriminell handling som arvingen har gjort mot arvelater etter arveloven § 73.

Testament brukes derfor i dag i stor utstrekning for å sikre arv til testamentsarvinger som ikke har legalarverett, eller forfordele mellom legalarvinger den del av arven som testator fritt kan rå over uten begrensning av pliktdelsarv eller ektefelles minstearv. Testament brukes også dersom arvelater ønsker å bestemme at en bestemt formuesgjenstand skal legges ut til en bestemt arving, som da vil bli legatar for den tingen.

Testamentsarving må gjøre gjeldende sin arverett til tingretten innen 6 måneder for at retten ikke skal tapes, såfremt ikke tingreten kjenner testamentet. Arving som vil gjøre gjeldende at et testament er ugyldig må tilsvarende varsle tingretten innen 6 måneder etter at han fikk kunnskap om disposisjonen, jf. arveloven § 70:

”§ 70. Rett etter eit testament kan berre gjerast gjeldande dersom minst ein av dei som har føremon etter det har varsla tingretten innan 6 månader etter at han fekk kunnskap om innhaldet i testamentet og om at testator er død. Varsel trengst ikkje når tingretten eller minst ein av dei som elles skulle ha den delen av arven det er disponert over, på annan måte har fått kunnskap om testamentet før varslingsfristen er ute for alle rettshavarane.

Motsegn som går ut på at ein testamentarisk disposisjon er ugyldig, kan ikkje gjerast gjeldande av ein arving etter loven eller etter testament, med mindre minst ein av arvingane har varsla tingretten innan 6 månader etter at han fekk kunnskap om disposisjonen og om at testator er død og om grunnlaget for påstanden om at disposisjonen er ugyldig. Retten til å gjøre motsegn mot disposisjonen står likevel ved lag så langt slikt varsel er gitt til kvar einskild av dei som har føremon etter testamentet”.

Alle testamenter kan sendes inn til tingretten i den rettskrets som testator bor i for oppbevaring hos skifteretten, men oppbevaring får ikke betydning for testamentets gyldighet eller at det blir lagt frem ved et arveoppgjør, jf. arveloven § 68:

”§ 68. Testator kan levere testamentet til varetaking hos tingretten i den rettskrinsen der han bur. I staden for sjølve testamentet kan han levere inn ei stadfest avskrift. Når testator ønskjer det, kan testamentet leverast inn i lukka omslag, og han kan krevje at det skal takast vare på på same måte.

Varetaking som nemnt i første ledd har ikkje noko å seie for om testamentet er gyldig og fører ikkje til at retten skal ha melding dersom testamentet blir kalla tilbake, og heller ikkje til at nytt testament må takast vare på på same måte. Dersom testator endrar eller tilbakekallar testament som er innlevert til varetaking, bør han likevel melde frå til tingretten.

Retten har ikkje ansvar for at eit testament som er levert inn til varetaking, blir lagt fram når testator er død”.