Formkravene
Et testament må oppfylle arvelovens formkrav om skriftlighet og tilstedeværelse av vitner mv. for å få rettsvirkning. Testator må også være 18 år gammel for å kunne fastsette testament. Også mindreårige som ikke har fylt 18 år, kan opprette testament, men da trengs stadfestelse av Kongen.
Dersom formkravene i arveloven ikke er oppfylt, vil testamentet være uten rettsvirkning og anses som ugyldig. Av notoritetshensyn er rettspraksis meget streng på at alle arvelovens formkrav må være fulgt nøyaktig. Selv mindre glipper vil medføre at hele testamentet anses som ugyldig. Endring av testamentet må tilsvarende gjøres i testaments former, mens tilbakekall kan gjøres gjennom destruering, overstryking eller tilbakekall i senere testament mv. Om en testamentarisk disposisjon er gyldig, skal avgjøres etter loven ut fra den tid da testamentet ble gjort, endret eller kallet tilbake, jf. arveloven § 85.
Et testament må etter arveloven § 49 gjøres skriftlig med to vitner over 18 år til stede som testator har godtatt, og som er til stede sammen samtidig og vet at dokumentet skal være testament. Testator skal mens vitnene er til stede, skrive under dokumentet eller vedkjenne seg underskriften under viten at det er et testament, og at testator vet at det er et testament. Vitnene skal også skrive navnene sine på dokumentet mens testator er til stede og etter hans ønske.
Vitnene må påføre testamentet en erklæring om at de har sett testator skrive under eller vedkjent seg sin underskrift. Ved vedkjennelse av underskriften er det normalt strenge krav til at underskriften som vedkjennes er til den testamentariske disposisjon, der testators utsagn, underskriftens plassering og konteksten for øvrig kan få betydning for om en disposisjon oppfyller lovens formkrav eller ikke, jf. Rt. 1996 s. 98 (s. 102):
”Et testament må enten underskrives i testamentsvitnenes nærvær, eller testator må vedkjenne seg underskriften i deres nærvær. Det er det siste alternativet som er aktuelt her. Etter testamentsvitnenes forklaringer ved bevisopptak for Høyesterett må det legges til grunn at spørsmålet om underskrift overhodet ikke ble nevnt i den samtalen de hadde med Anne Margrethe Amdal før de skrev under sin påtegning på testamentet. Selv om Anne Margrethe Amdal skulle ha ment at det at hun skrev sitt navn i innledningen til testamentet, skulle være tilstrekkelig som underskrift, har hun således ikke oppfylt kravet om å «vedkjenne seg underskrifta» i vitnenes nærvær, og formkravet i § 49 første ledd er dermed ikke oppfylt. Jeg finner grunn til å tilføye at man normalt bør kunne godta at det er skjedd en stilltiende vedkjennelse av underskriften dersom det testamentet som ble fremlagt for vitnene, var undertegnet på regulær måte, men dette er ikke situasjonen her. Testamentet må da kjennes ugyldig fordi formkravene i arveloven § 49 første ledd ikke er oppfylt”.
Arveloven § 49 annet ledd inneholder en bevisregel om at det er presumsjon for at lovens formkrav er oppfylt, dersom vitnene har påført testamentet en slik påskriftserklæring med mindre særlige grunner gir grunn til å tvile på innholdet i påskriften. Etter arveloven § 50 bør vitnene i samme påskrift på dokumentet opplyse at testator gjorde testamentet av fri vilje og var ved sans og samling. Påskriften bør inneholde yrket og adresse til vitnene. Testamentet bør også dateres.
Testamentsvitnene må være minst 18 år, og må ikke være sinnssyke eller i høy grad hemmet eller svekket i sjelelig utvikling, jf. arveloven § 51. Testamentsvitnene kan heller ikke være inhabile, jf. arveloven § 61 andre ledd. Testamentsdisposisjoner til fordel for et av testamentsvitnene eller noen som vitnet står i et nærmere bestemt slektskaps- eller familieforhold til, er således ugyldige. (se nærmere under inhabilitet).
Arveloven § 49 tredje ledd slår fast at arveloven ikke er til hinder for at flere personer nedtegner sine siste viljer i et felles dokument (felles testament), eller at personer i samme dokument eller to dokumenter testamenter til fordel for hverandre (gjensidig testament).
Formkravene kan kun fravikes dersom det foreligger brå og farlig sykdom eller en annen nødsituasjon gjennom såkalt nødtestament. Situasjonen må da være av en slik art at testator ikke har mulighet eller ikke rekker å opprette testament i testaments former før døden inntreffer, jf. arveloven § 51. Det er uten betydning om man har gjort testament tidligere, dersom testator ønsker å endre sin siste vilje rett før døden inntreffer. Nødtestament kan da enten gjøres muntlig for to vitner som er til stede sammen samtidig og som testator har godtatt, eller dersom testator er alene kan han gjøre det alene på et dokument som han underskriver. Ved muntlig nødtestament bør vitnene skrive ned testators siste vilje så snart som mulig sammen med omstendighetene som var til hinder for å gjøre testamentet på vanlig måte. For begge typer nødtestamenter, vil testamentene ikke være gyldige dersom testator i tre måneder etter disposisjonen har hatt hatt anledning til å gjøre testament på vanlig måte.
Dersom testamentet ikke kan gjenfinnes, kan det etter rettspraksis likevel etter en konkret vurdering legges til grunn dersom testamentets eksistens og innhold kan sannsynliggjøres i tilstrekkelig grad, jf. RG 2007 s. 1573 og arveloven § 69:
”§ 69. Kan eit testament ikkje finnast når testator er død, skal det likevel gjelde når innhaldet kan klårleggjast, med mindre ein må gå ut frå at testamentet er kalla tilbake eller at det har vore ugyldig”.