Om arverett

Arveretten omfatter reglene om arv og dødsdisposisjoner. Arv er formue, herunder gjenstander og rettigheter, som tilhørte avdøde, som deretter skal fordeles i henhold til lovens regler om arverekkefølge og/eller i henhold til disposisjoner som er gjort ved testament.

De arverettslige regler er i hovedsak nedfelt i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv (arveloven). I tillegg vil det være prosessuelle regler vedrørende skifte i lov 21. februar 1930 om skifte (skifteloven), samt at lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) kap. 15 vil være relevant for skifte av dødsbo ved den ene ektefellens død.

Det som arves er den netto formue som avdøde hadde ved arvefallet, som er dødstidspunktet. Arvingene arver kun den formue som er igjen etter at avdødes gjeld er gjort opp, slik at formuen rent praktisk går inn i et dødsbo som forvaltes av en bestyrer for å gjøre opp gjeld og fordele det som er igjen.

I arveretten skiller man mellom legalarvinger og testamentsarvinger. Legalarvinger er arvinger som på grunn av sitt slektskap med avdøde arver automatisk etter loven, uavhengig av om de er begunstiget av testament eller ikke. Avdøde kan imidlertid gjennom å disponere i testaments former velge å gi arv til andre enn de som automatisk vil arve etter loven. Vedkommende som er begunstiget i testament, kalles da testamentsarving. Man kaller gjerne avdøde testator i forbindelse med testamentsdisposisjoner. Det er imidlertid bare legalarvinger i arveklasse 2 og 3 som testator fritt kan testamentere i forhold til.

Dersom det ikke finnes legalarvinger eller testamentsarvinger, vil arven tilfalle det offentlige ved Staten. I Ot.prp.nr.36 (1968-1969). Om lov om arv m.m. sies følgende om det offentliges arverett side 45:

”Det synes klart at arverett må bygges enten direkte på bestemmelser i lov (legalarv) eller på arvelaterens egne bestemmelser i testament (testamentsarv), og at grunnlaget for legalarverett må være slektsskap eller ekteskap med avdøde. En arverett for det offentlige kan det bare bli spørsmål om i de sjeldne unntakstilfelle der en person verken etterlater seg arveberettigede slekninger, ektefelle eller testamentsarvinger. Statens rett til avgift av arvemidler er ikke noen arverett i privatrettslig forstand, og faller utenfor rammen for denne lovrevisjon”.

Arveloven legger opp til at noen legalarvinger som livsarvinger (barn eller barnebarn etter avdøde) og ektefellen er særlig beskyttet etter loven. Livsarvinger og ektefelle har nemlig krav på pliktdelsarv eller ektefelles minstearv, og deres arv kan ikke fjernes helt ved testament, selv om den kan begrenses ned til noen minimumsbeløp. Livsarvinger (avdødes barn) vil alltid ha krav på 2/3 av arven, såkalt pliktdelsarv, begrenset opp til 1.000.0000,- pr.livsarving, slik at livsarving ikke kan gjøres helt arveløs gjennom testament.

Arveloven opererer med følgende tre klasser arveklasser: klasse 1 (livsarvinger eller deres barn), klasse 2 (foreldre til avdøde eller avdødes søsken eller søskens avkom) og klasse 3 (besteforeldre eller eventuelt andre barn etter bestforeldre – dvs. onkler og tanter og deres barn).

Ektefellen vil ha minstearv på ¼ (minimum 4G) overfor livsarvinger, ½ overfor arvinger i arveklasse 2 (minimum 6G) og ektefellen vil arve alt overfor arveklasse 3. Ektefellens arv kan likevel begrenses ved testament, men kun ned til minstearven på 4G eller 6G, dersom ektefellen har fått kunnskap om den testamentatiske disposisjon.

Arvelater kan også velge å forfordele mellom legalarvinger, gjennom å gi noen legalarvinger ekstra arv gjennom testament, i den grad ikke pliktdelsarven eller ektefellens minstearv setter begrensninger på testasjonen. Arvelater kan eksempelvis testamentere resten fritt til en livsarving, straks den andre livsarving har fått oppad til kr. 1.000.000,-.

Det er viktig å få med seg at arvingene etter arveklasse 2 eller 3 ikke er beskyttet av regler som pliktdelsarv eller minstearv på samme måte som livsarvinger (klasse 1) og ektefellen, slik at avdøde ved testament kan disponere fritt overfor arvingene etter arveklasse 2 eller 3. Arvelater kan her gi arven bort til hvem han vil ved testament i forhold til foreldre, søsken, besteforeldre, onkler, tanter, fettere og kusiner. Eksempelvis kan avdøde bestemme at ektefellen skal arve alt ved testament, og legalarveretten til arvinger i arveklasse 2 eller 3 viker da tilbake for arvelateres testament.