Livs- og dødsdisposisjoner

Utgangspunktet er at enhver kan gi bort hele sin formue i levende live, uten at arvelovens regler kommer inn på forholdet. Foreldre kan således i prinsippet gi bort hele sin formue til en av sine barn eller til fremmede, uten at det krenker reglene om pliktdelsarv eller krever testaments former. Ved disposisjoner gjort i levende live og som har realitet for giver mens han lever, uten å skulle oppfylles først etter vedkommendes død, snakker man om en såkalt livsdisposisjon.

Noe annet er at det uansett må betales arveavgift etter arveavgiftsloven, for en gave som gis til barn eller nærstående til barna mv. Slik at selv om man gir en gave i levende live til barn og andre som omfattes av arveavgiftslovens regler, vil man måtte betale samme arveavgift for en gave i live (livsdisposisjon) som for arv (dødsdisposisjon).

Hvis derimot gaven er gitt mens man juridisk sett befinner seg på ”dødsleiet” eller gaven ikke er ment å skulle oppfylles før etter giverens død, slik at gaveoverføringen var uten realitet for giver, vil man snakke om en dødsdisposisjon.

Dødsdisposisjoner omfatter gaver som ennå ikke er fullbyrdet ved giverens død, og gaver som er gjort på dødsleiet selv om de er fullbyrdet før giverens død.

Arveloven § 53 er plassert i kapittel VIII ”Korleis testament skal gjerast, og slår fast at:

”Reglane framanfor i dette kapitlet gjeld også for gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død, og gåve som er gitt på dødsleiet”.

Rettsvirkningen av at at en gaveoverføring anses som en dødsdisposisjon er at disposisjonen blir ugyldig, dersom formkravene for testament i arveloven kap. VIII ikke er oppfylt i forhold til disposisjonen.

Rettsvirkningen av at noe anses som dødsdisposisjon er også at disposisjonen ikke kan stride mot pliktdelsreglene, jf. arveloven § 35:

”§ 35. Ei gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død, er berre gyldig så langt den fell innanfor den delen av formuen som givaren kunne rå over med testament etter §§ 29 og 37. Det same gjeld gåve han har gitt på dødsleiet”.

I utgangspunktet er det to forskjellige gavedisposisjoner som vil være dødsdisposisjoner, og som vil være ugyldige disposisjoner dersom de ikke er gjort i testaments former. For det første vil gaver som er gitt på dødsleiet alltid anses for å være dødsdisposisjoner, som vil kreve testaments former. For det andre vil gaver som ikke skal oppfylles før etter giverens død, anses som dødsdisposisjoner.

Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner følger ikke av loven, men fastsettes i rettspraksis etter en konkret skjønnsmessig vurdering av om gaven er ment å være oppfylt før giverens død, eller om giveren var på dødsleie da gaven ble gitt.

For at en gave skal anses som oppfylt før giverens død, er det i rettspraksis trukket opp et vilkår om at gavedisposisjonen etter en konkret skjønnsmessig vurdering må ha ”realitet” for giveren, mens giveren levde, jf. Rt 2008 s. 1589 (avsnitt 29):

”Gaver som er « meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død », må etter arveloven § 53 gjennomføres i testaments form, og det følger av § 35 at en slik gave bare er gyldig så langt den ikke krenker livsarvingenes rett til pliktdelsarv. For at en gave skal anses som en livsdisposisjon, må den ha innebåret eller vært ment å innebære en realitet for giveren eller gavemottakeren mens giveren levde, se Rt-2007-776 avsnitt 35, jf. Rt-1961-935”.

Eksempelvis hvis giveren har betinget seg livsvarig bruksrett til bolig eller fritidseiendom, vil det ofte kunne reises spørsmål om det er realitet for giveren i gavedisposisjonen. Rettspraksis legger til grunn noe strengere krav om realitet ved gaver mellom ektefeller gitt ved ektepakt, jf. Rt. 1961 s. 935, Rt. 1963 s. 518 og Rt. 1979 s. 1200. Mens vilkårene ikke er fullt så strenge for gaver gitt til andre, jf. Rt. 1955 s. 68 og Rt. 1978 s. 1083.

Vilkåret om realitet for giveren i live er også klart uttalt i Rt. 2007 s. 776 (avsnitt 35):

”For at en slik gave skal stå seg som livsdisposisjon – det vil si at den ikke strider mot arvelovens regel om pliktdelsarv for livsarvinger og reglene om testaments form – må den være ment å skulle oppfylles før Es død, jf. arveloven §35 og §53. Avgjørende i denne forbindelse er, slik det uttrykkes i Rt-1961-935, om den for giveren « innebar eller var ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottageren etter giverens død og uberørt av en mulig skiftebehandling ble eier av den faste eiendom ». Dette beror på en helhetsvurdering der utgangspunktet må tas i den konkrete virkning avtalen fikk for giveren, og der den formelle gjennomføringen av avtalen vil inngå som ett av flere momenter”.

Man ser også konkret på om disposisjonen har realitet for mottakeren, mens giveren var i live. Ofte vektlegges om overføringen er gjennomført i mottakerens likning og oppgitt til myndighetene av mottaker, og om mottaker betaler vedlikeholdsutgifter, avgifter mv., i tillegg til at overføring av fast eiendom må være tinglyst.

Kravet om realitet er også uttalt i LB 2004 s. 11384 (Borgarting lagmannsrett):

”Disposisjoner over det en person kommer til å etterlate seg er dødsdisposisjoner. Slike disposisjoner må opprettes i bestemte former, og de må heller ikke krenke livsarvingenes pliktdelsarv, jf. arveloven § 29. I denne saken er spørsmålet om Gs overdragelser av boligeiendommen i Oslo og fritidseiendommen på X er å anse som dødsdisposisjoner i strid med arveretten til hans særkullsbarn. Det er uomstridt at det alt vesentlige av det G eide ble overdratt til hustruen som hennes særeie i denne ektepakten. Ektefellene hadde frem til dette tidspunkt hatt felleseie, og eiendommene hadde tilhørt Gs rådighetsdel. Hvorvidt en disposisjon er en dødsdisposisjon eller en livsdisposisjon bygger på rettspraksis. Det sentrale kriteriet er om disposisjonen innebærer noen realitet for vedkommende i live eller ikke”.

Et unntak fra kravet om faktisk realitet/gjennomføring som i noen sjeldne tilfeller kan aksepteres, er om gaven var ment å ha realitet før giverens død, men der giver og mottaker ikke rakk å oppfylle gaven før dødsleiet eller dødsfallet (uoppfylt livsgave). Mottaker må da godtgjøre at det var meningen at gaven skulle oppfylles mens giveren var i live. Motivet/formålet med gaven vil her kunne være sentralt, selv om det i andre tilfeller er sekundært til kravet om realitet. Hvis det har gått lang tid fra gavetidspunktet til dødsfallet, uten at gaven er gjennomført/har hatt realitet for mottaker/giver, vil det imidlertid kunne tale for at gaven aldri var ment å skulle oppfylles mens giveren var i live.

Hvis gaven/overføringen var ment å være uten realitet verken for giveren eller mottakeren i live, vil disposisjonen anses som ugyldig, og formuesgjenstanden vil dermed være en del av dødsboet som arvingene skal arve, jf. Rt. 1961 s. 935. (s. 936 og 937):

”Jeg kan ikke finne at disposisjonen, for så vidt den går ut på at hustruen straks skal bli eier, innebærer noen realitet. I faktisk henseende er dette åpenbart. Ektefellene bodde før ektepakten sammen i boligen og fortsatte hermed etterat ektepakten ble opprettet. Det er ikke påvist at deres faktiske forhold til boligen overhodet har undergått noen forandring i forhold til hva det hadde vært i de 13 år hvori ektefellene hadde eiet den før den ble særeie. I rettslig henseende ble hustruen ganske visst legitimert som eier ved tinglysingen av skjøtet, med de muligheter for faktiske og rettslige disposisjoner, kreditorpågang osv. som dette innebærer. Etter partenes personlige forhold, som jeg har omtalt tidligere og som det er gjort nærmere rede for i skifterettens og lagmannsrettens dommer, innebærer dette etter mitt skjønn ingen praktisk påregnelig realitet. Jeg er således kommet til at den gaverettshandel som ektepakten og skjøtet gir uttrykk for, hverken for giver eller mottager innebar eller var ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottageren etter giverens død og uberørt av en mulig skiftebehandling ble eier av den faste eiendom med innbo og løsøre. En rettshandel av dette innhold er imidlertid en disposisjon med døden for øye. Etter de opplysninger som foreligger om ektefellenes formuesforhold og verdien av boligen med innbo og løsøre, kommer disposisjonen da i strid med arvelovens pliktdelsregel og kreves for så vidt satt til side. Spørsmålet om disposisjonens forhold til arvelovens formkrav foreligger ikke i saken”.

Når det gjelder spørsmålet om giveren var på dødsleiet juridisk sett – hvilket vil medføre at gaven blir dødsdisposisjon automatisk uavhengig av om det var realitet i fullbyrdingen av gaven, vil det avgjørende for det første være om giveren selv visste at han skulle dø i nærmeste fremtid. Dersom han ikke visste at han snart skulle dø, vil han ikke anses for å være på dødsleie, selv om han i virkeligheten var terminalt syk medisinsk sett og faktisk døde kort tid etter gavedisposisjonen, jf. Rt. 1979 s. 1200 (s. 1205):

”Retten finner det klart at det gaveløfte Harald K. Hokland avga ved opprettelsen av ektepakten 23. februar 1974 var bindende for ham. Disposisjonen finnes ikke foretatt på Harald K. Hoklands « dødsleie », idet det legges til grunn at han på den tiden var en sprek og åndsfrisk mann. Det er intet som tyder på at Harald K. Hokland oppfattet sin tilstand slik at han neppe hadde særlig lenge igjen å leve. Tvert imot peker bestemmelsen om at han skulle ha rett til å sitte i uskifte med Ågotts særeie i motsatt retning. Det er mulig at Harald K. Hoklands gave er motivert av et ønske om heller å berike sin hustru mens han lever, enn å berike sine barn etter sin død. Det er mulig at dette kan sies å være et lite aktverdig motiv, men slike gaver må etter rettens mening stå seg såfremt gaven er gjennomført reelt før dødsfallet”.

Dersom giver var kjent med at han snart skulle dø, vil spørsmålet om det foreligger en dødsdisposisjon være hvor tett opp til dødsfallet, gaven ble gitt, dersom gaven hadde realitet i forhold til gjennomføring. Å ligge på dødsleie forstås juridisk i denne sammenheng som at giveren snart skal dø, og at giveren er klar over at vedkommende snart skal dø. Døden må være rimelig nært forestående i tid for at man kan sies å ligge på dødsleie. Det er grenser for hvor lenge man kan ligge på dødsleie, selv ved en terminal sykdom, som kan vare lenge. I teorien er det antatt at man ikke kan ligge lenger på dødsleie enn seks måneder, slik at fullbyrdet gave med realitet som er gitt tidligere enn seks måneder før giveren døde, normalt vil måtte antas å være en livsdisposisjon. 4 ½ måned er i følge juridisk teori det lengste som noen har ligget på dødsleie i rettspraksis.