Avkorting av arv

Avkorting av arv er en reduksjon av en livsarvings arv som skal utjevne tidligere forskudd på arv eller gave av en viss størrelse (monaleg gåve). For å kunne avkorte må det foreligge ”monaleg gåve”. Formålet med avkorting er at alle livsarvinger skal få lik arv, så langt det er i samsvar med arvelaters intensjoner. Avkorting forutsetter således at en livsarving har fått mer i gave eller forskudd på arv enn de andre livsarvingene. Avkortingsreglene kan ikke benyttes til å redusere pliktdelsarven etter arveloven § 29, slik at hvis de andre livsarvingene har fått like mye, skal det ikke avkortes. Hvis det bare er en livsarving, vil ikke avkortingsreglene komme til anvendelse.

Avkorting reguleres av arveloven § 38:

”Har arvelataren gitt ein livsarving ei monaleg gåve utan at dei andre livsarvingane har fått tilsvarande verdiar, skal gåva avkortast i arven til mottakaren som forskot dersom arvelataren har fastsett det eller det blir godtgjort at avkorting vil vere i samsvar med føresetnadene til arvelataren. Det som her er fastsett om gåver, gjeld på same måte for forsikring og utlegg e.l. til føremon for ein livsarving. Utlegg til underhald, sjukehjelp og utdanning blir ikkje rekna som forskot når det berre gjeld oppfylling av den plikt foreldre har til oppfostring av barna”.

Avkorting skal for det første skje når arvelater har ”fastsatt” det. Det er her ikke krav om at arvelater har bestemt det i testaments former, så lenge påbudet klart kan dokumenteres gjennom brev eller vitner osv.

Videre kan avkorting skje når det blir godtgjort at avkorting vil være i samsvar med forutsetningene til arvelater. Eksempelvis at arvelater har sagt at han ønsker at alle barna skal arve like mye mv. Her er vurderingen av når arvelater har fastsatt avkorting og når avkorting vil være i samsvar med arvelaters forutsetninger nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.36 (1968-1969) s. 166

”Etter første ledds punktum er vilkåret for avkortning at arvelateren har gitt en livsarving en betydelig gave uten at de andre livsarvinger har mottatt tilsvarende verdier, og at arvelateren har bestemt at avkortning skal skje, eller at det på annen måte godtgjøres at avkortning vil være i samsvar med arvelaterens forutsetninger. I forhold til § 14 i gjeldende lov er det foreslått den endring at også andre former for bevis enn arvelaterens skriftlige bestemmelse eller arvingens egen erklæring kan godtas. Det kreves imidlertid positive holdepunkter for at avkortning er i samsvar med giverens vilje. I dette ligger det en prinsipiell forskjell i forhold til Arvelovkomitéens utkast, som innebærer at avkortning som utgangspunkt skal skje. – Når det skal tas standpunkt til om avkortning vil være i samsvar med arvelaterens forutsetninger, er det rimelig å ta i betraktning ikke bare omstendighetene da forstrekningen ble ydet, men også i noen grad etterfølgende forhold. Har arvelateren gitt uttrykk for at avkortning ikke skal skje, eller har arvingene hatt rimelig grunn til å gå ut fra at avkortning ikke skulle skje, kan imidlertid arvelateren ikke senere ensidig treffe bestemmelse om avkortning. Har arvelateren rent generelt gitt uttrykk for at han vil stille sine barn likt, bør dette etter omstendighetene være tilstrekkelig. Har han handlet etter denne linje, f.eks. ved å gi barna verdier når de oppnådde en bestemt alder eller når de giftet seg, uten at han har rukket å gjennomføre dette for alle barna, bør også dette etter omstendighetene være tilstrekkelig, selv om han ikke har uttalt seg om sine intensjoner. Hvor det ikke foreligger uttrykkelig bestemmelse fra arvelateren, pålegger utkastet de andre arvinger bevisbyrden for at avkortning har vært arvelaterens vilje.