Ferie etter ferieloven

Innledning – ferielovens ufravikelighet

Arbeidstakeres rett til ferie er regulert i lov om ferie av 29. april 1988 nr. 21 (ferieloven). Loven kan sies å være en arbeidsrettslig vernelov, og skal sikre at arbeidstakere årlig får ferietid og feriepenger, jf. ferieloven § 1. Ferielovens regler er i utgangspunktet ufravikelig i arbeidstakers favør. Dette innebærer at det ikke kan avtales ordninger som stiller arbeidstakeren dårligere enn det som er regulert i ferieloven, jf. ferieloven § 3.

Bestemmelser i loven kan imidlertid fravikes dersom dette fremkommer av den aktuelle bestemmelse. Dersom en bestemmelse åpner for at den kan fravikes og arbeidsgiver ønsker å gjøre dette, må det skriftlig avtales med arbeidstaker. Foreligger ikke slik skriftlig avtale er konsekvensen at arbeidsgiver ikke kan påberope seg avtalen, jf. ferieloven § 3.

Ferieloven kan også fravikes i tariffavtaler. En tariffavtale må være skriftlig og være inngått mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening, jf. arbeidstvistloven § 3 nr. 1 og § 1 nr. 8. En slik avtale kan anvendes overfor alle arbeidstakere i virksomheten som utfører den type arbeid som tariffavtalen omfatter. Et flertall av arbeidstakeren må imidlertid være bundet av avtalen, jf. ferieloven § 3 annet ledd.

Endelig er departementet gitt skjønnsmessig adgang til å fatte vedtak om at ferieloven eller enkelte av dens bestemmelser kan settes til side for enkelte arbeidstakergrupper ved tariffavtale eller på annen måte er sikret en ferieordning som må betraktes som like god som ferielovens ordning, jf. ferieloven § 2 fjerde ledd. Ved et slikt tilfelle må departementet foreta en helhetsvurdering. I lovforarbeidene er det uttalt at det må foreligge særskilte eller uforutsette behov for å avtale en annen ordning, jf. Ot. prp. nr. 54 (1986-1987) s. 27.

Selv om ferieloven begrenser adgangen til å fravike dens bestemmelser til ugunst for arbeidstakere, er det ingenting i veien for at det avtales ordninger som stiller arbeidstakeren bedre enn ferielovens regler. Vi kan dermed si at feireloven er en lov som stiller minstekravene.

Hvem som er omfattet av ferieloven

Med unntak av de arbeidstakere som er nevnt nedenfor gjelder ferieloven for alle arbeidstakere, både i det offentlige og private. Loven definerer arbeidstaker som enhver som utfører arbeid i annens tjeneste. Ferielovens arbeidstakerbegrep er således tilsvarende det som gjelder for arbeidsmiljøloven.

Enkelte arbeidstakere er uttrykkelig unntatt fra lovens bestemmelser. Dette gjelder for det første arbeidstakere på skip dersom det er nødvendig på grunn av deres spesielle arbeidsforhold, jf. ferieloven § 2 nr. 2. Fiskere er i sin helhet unntatt, og deres rettigheter verdrørende ferie er regulert i en egen lov om ferie for fiskere, jf. ferieloven § 2 nr. 5 og lov 16. juni 1972 nr. 43 om ferie for fiskere. Endelig kan departementet i forskrift regulere ordninger for arbeidstakere som er utsendt til Norge, jf. ferieloven § 2 nr. 6.

Ferietidens lengde

Arbeidsgiver har plikt til å sørge for at arbeidstakeren gis en ferietid på 25 virkedager hvert år, jf. ferieloven § 5 nr. 1. Virkedager er alle dager med unntak av søndager og lovbestemte helge- og høytidsdager, jf. ferieloven § 5 nr. 4. Dette innebærer at lørdager skal regnes med i beregningen av ferietidens lengde. Den alminnelige ferietiden vil dermed utgjøre fire uker og èn dag.

Arbeidstakere som har tiltrådt stillingen etter 30. september i det året ferien ønskes tatt ut, har bare rett til ferie i 6 virkedager dette året. Det vil si at ferien blir én uke. For arbeidstakere som fyller 60 år ferieåret, utvides ferietiden med 6 virkedager, jf. ferieloven § 5 nr. 2.

Ferietidens lengde faller ikke nødvendigvis sammen med retten til feriepenger. Dette medfører at man kan ha rett til ferie uten å ha rett til feriepenger. Grunnen til dette er at opptjeningsåret for feriepenger er lagt til kalenderåret forut for ferieåret etter ferieloven § 4, slik at man kun får utbetalt feriepenger i henhold til det man fikk opptjent i fjoråret.