Fjernsalg

Angreretten gjelder også når forbruker kjøper vare eller tjeneste av profesjonell ved såkalt fjernsalg. Fjernsalg er salgsvirksomhet som er kjennetegnet ved at kjøp av varer og tjenester inngås uten at selger og kjøper møtes. Tilbud, utveksling av informasjon, kontraktsforhandlinger og bestilling skjer ved fjernsalg gjennom bruk av annonser, telefon, internett osv. Typiske eksempler er postordre, TV-shopping, telefonsalg og internetthandel.

Etter angrerettloven § 6 første ledd bokstav c er telefonsalg definert som ”fjernsalg der forbrukeren inngår avtale eller inngir kjøpetilbud (ordre) ved eller etter telefonsamtale etter uanmodet oppringning fra selgeren eller tjenesteyteren”.

For at det skal foreligge et fjernsalg må forberedelsen og inngåelsen av avtalen skje utelukkende ved fjernkommunikasjon, forutsatt at selgeren eller tjenesteyteren i sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtaler på denne måten, jf. angrerettloven § 6 første ledd bokstav a.

Fjernkommunikasjon er i angrerettloven § 6 første ledd bokstav b definert som kommunikasjonsmidler hvor partene ikke er tilstede samtidig, for eksempel telefon, internett og fjernsyn.

At kjøpet utelukkende må være basert på fjernkommunikasjon, betyr at dersom kjøper har vært innom forretningsstedet i tilknytning til kjøpet faller angreretten bort, jf. Ot. prp. nr. 36 (1999-2000) s. 94:

”Der kontraktsforhandlinger, bestilling, ordrebekreftelse osv. er skjedd ved fjernkommunikasjon, men selve avtalen inngås ved at partene møtes, foreligger ikke et fjernsalg. Dette kan for eksempel være tilfelle der en framsetter tilbud og gir informasjon om produktene i en katalog som distribueres til forbrukerne i posten, men der en forbruker i stedet for å benytte bestillingskupongen i katalogen møter opp på selgerens utsalgssted og inngår avtalen der. Et annet eksempel på at fjernkommunikasjon brukes bare som et ledd i avtaleslutningen, kan være der forbrukeren har oppsøkt selgeren på dennes utsalgssted og fått opplysninger om varen, men så vil tenke over tilbudet, og deretter ringer til selgeren og foretar bestilling på et senere tidspunkt. Heller ikke dette vil anses som fjernsalg”.

Dette henger blant annet sammen med at kjøper da har fått undersøkt varen. Det samme gjelder der kjøpet inngås på forbrukerens initiativ. Angreretten gjelder for eksempel ikke ved reservasjon av kinobilletter, hvor bestillingen gjøres i forkant og billettene kjøpes ved oppmøte, jf. Ot. prp. nr 36 pkt.3.2.2.3 side 19

Det er en forutsetning for at handelen skal anses som fjernsalg at selgeren eller tjenesteyteren gjennom markedsføring må ha tilbudt eller oppfordret til avtaleinngåelse gjennom fjernkommunikasjon. En nøktern og generell oppføring i telefonkatalogen er ikke tilstrekkelig. På den annen side kreves det ikke fullstendig informasjon om tilbudet eller en eksplisitt oppfordring om å bestille. Det avgjørende er om markedsføringen er ”egnet til å fremkalle bestillinger ved fjernkommunikasjon”, jf. Ot. prp. nr. 36 (1999-2000) pkt.3.2.2.3 side 19.

En dom i Høyesterett slo fast at markedsføring av bil fra bilforhandlere på www.finn.no/bil ikke var fjernsalg, hvilket blant annet ble begrunnet slik i HR-2010-02191-A, (sak nr. 2010/1003)i avsnitt 47 og 48:

«Avtalen er utvilsomt inngått ved bruk av fjernkommunikasjon, men jeg er ikke enig med lagmannsretten i at markedsføringen var egnet til å fremkalle bestillinger på denne måten. E-postlenken kan etter mitt syn ikke ses som noe annet enn én av flere fremgangsmåter for kontakt med selger på linje med å oppgi telefonnummer og adresse.

Lenken hadde ikke noe opplegg for betaling for bilen, noe som etter min mening viser at den ikke er ”egnet” til å fremkalle kjøp ved fjernkommunikasjon. Avtalen gjaldt dessuten en bruktbil, noe som vanligvis neppe blir kjøpt uten etter besiktigelse. Selv om kjøper i dette spesielle tilfellet hadde tilstrekkelig med opplysninger til å kjøpe bilen uten å ha sett den, må markedsføringen av bilen anses å ha hatt til hensikt å gjøre mulige interessenter oppmerksom på bilen, og ikke tatt sikte på inngåelse av avtale om kjøp uten etter nærmere besiktigelse. Heller ikke den omstendighet at kjøper og selger i dette tilfellet hadde utvekslet opplysninger om prisen på bilen før e-posten ble sendt, kan føre til at markedsføringen kan anses egnet til å fremkalle avtaler om kjøp av bruktbil ved fjernkommunikasjon.

Min konklusjon er således at det ikke foreligger et fjernsalg i angrerettlovens forstand, og Sandven AS har da i utgangspunktet krav på å få erstattet sitt tap. Westrum har imidlertid anført at erstatningen må lempes idet Sandven AS ikke i tilstrekkelig grad har søkt å begrense tapet, jf. forbrukerkjøpsloven § 54».