En omsorgsovertakelse innebærer at foreldrene blir fratatt den daglige omsorgen for barnet av barnevernet, og barnet plasseres da under fosterforeldres eller institusjons faktiske omsorg, mens den daglige omsorgen juridisk overføres til barneverntjenesten, jf. barnevernloven §4-18. Barn flyttes da fra foreldre om nødvendig med tvang. Barnevernet blir juridisk ansvarlig for barnas oppvekst, og barnevernet gir da fosterforeldre eller institusjoner i oppdrag å utøve ansvaret for oppveksten i praksis.

Foreldrene kan likevel ta avgjørelser som hører inn under foreldreansvaret som religiøse og utdanningsmessige avgjørelser, såfremt ikke foreldrene også fratas foreldreansvaret. Ved omsorgsovertakelse overføres den daglige omsorgen formelt til barnevernet, som i praksis utøves av fosterforeldre eller barnevernsinstitusjoner som barnehjem på vegne av dem.

Omsorgsovertakelse er utenom tvangsadopsjon det mest inngripende tvangsinngrep som kan gjøres, og det skal være svært omfattende omsorgssvikt og sterke hensyn til barnets beste som må begrunne en omsorgsovertakelse.

I Ot.prp. nr 44 (1991-1992) side 110 er det uttalt at det kreves at situasjonen må være uholdbar for barnet for at omsorgen skal fratas foreldrene:

”Det er forutsatt at situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar- ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse”.

Det skal oppnevnes advokat i alle saker om omsorgsovertakelse, bortsett fra der foreldrene samtykker i frivillig overdragelse av omsorgen. Foreldrene har krav på advokat betalt av det offentlige uten behovsprøving (dvs. uavhengig av inntekt og formue).

Barnevernloven § 4-12 oppstiller vilkår som må ligge til grunn før fylkesnemnda kan fatte vedtak om omsorgsovertakelse. I Rt. 1987 s. 289 (s. 301) er følgende grunnleggende kriterium lagt til grunn :

”Selv om vilkårene for inngrep etter bestemmelsen foreligger, vil det i prinsippet bero på en skjønnsmessig vurdering om inngrep skal iverksettes, og i tilfelle hvilke. Men når det foreligger en situasjon som beskrevet i § 16 a – ”barnet blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysisk-psykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare” – og når denne situasjon må forventes å vedvare dersom barnet forblir i hjemmet, må utgangspunktet nødvendigvis være at barnevernmyndighetene må overta omsorgen og anbringe barnet til oppfostring”

I Innst.O. nr. 80 (1991-1992) ble det sagt følgende i kommentarene til § 4-12:

”Overtakelse av omsorgen må skje ut fra en samlet vurdering av hva som er til barnets beste, inklusive å vurdere de negative konsekvenser en flytting i seg selv vil representere for barnets utvikling, og på en slik måte at barnet får en bedre omsorgssituasjon enn det forlot.”

Vilkårene er preget av skjønn og hvert tilfelle trenger en konkret vurdering. Fokuset må alltid ligge på hva som er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Viser det seg at barnet vil ha det bedre ved å bo hjemme hos foreldrene, fremfor å bli plassert i fosterhjem eller institusjon, skal det bli boende hjemme selv om omsorgssvikt foreligger. Dette kan for eksempel komme på tale i en situasjon hvor det er vanskelig å finne et plasseringssted for en tenåring med alvorlige atferdsproblemer.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)