Som nevnt kan fylkesnemnda begrense eller avskjære foreldrenes rett til samvær med sine barn, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd. Foreldrene behøver ikke få vite hvor barnet er plassert.

Samværsnekt vurderes ut fra formålet med barnevernloven § 4-1, om hva som er til barnets beste. Samværsretten er imidlertid en rett som både barnet og foreldrene har, og det kan derfor ikke bare tas hensyn til barnet. Om et barn ikke får noe positivt ut av et samvær med foreldrene, men heller ikke tar skade av det, skal det mye til før en kan nekte samvær. Dersom barnets og foreldrenes interesser er motstridende skal barnets interesser uansett være avgjørende ved samværsfastsettelsen.

Når det skal avgjøres hvor stort omfanget av samværet skal være, må en vurdere det ut fra blant annet årsaken til at foreldrene i utgangspunktet ble fratatt barnet, en må tenke på hvilket formål plasseringen har, om det tas sikte på en varig plassering eller en tilbakeføring.

Det må likevel ikke legges til grunn at en varig plassering bør føre til begrenset eller nekt av samvær.

I Rt. 1998 s. 787 uttalte høyesterett at ”lovens utgangspunkt medfører at en varig eller langsiktig omsorgsovertakelse ikke i seg selv er tilstrekkelig til å nekte samvær”.

Videre ble det kommentert at i de tilfeller hvor omsorgsovertakelse måtte antas å være midlertidig, og hvor en tok sikte på en tilbakeføring, burde kontakten mellom foreldre og barn skje hyppig med samvær av noe lengre varighet. Dersom en tok sikte på en varig plassering, eller at tilbakeføring lå langt fram i tid, måtte samvær ta sikte på at barnet skulle få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning.

Samværsrett etter barneloven og rett til vanlig samvær er ingen rettesnor for omfanget av samvær etter barnevernloven, og ofte vil det tilkjennes betydelig mindre samvær enn ved ”vanlig samvær” etter barneloven, jf. Rt. 1998 s. 787 (s. 792):

”Ved fastsettelse av samværets omfang etter omsorgsovertakelse kan de hensyn som gjør seg gjeldende til dels være andre enn i forbindelse med samvær etter separasjon og skilsmisse. Hensynet til stabil og god voksenkontakt for barnet og kontinuitet i omsorgen kan ved omsorgsovertakelse medføre at et mer begrenset samvær må anses for å være til beste for barnet, jf barnevernloven § 4-1. Legaldefinisjonen av vanlig samværsrett i barneloven § 44 a annet ledd gir ikke et utgangspunkt for å fastsette samværets omfang etter barnevernlovens bestemmelser, jf Rt-1996-1684 på side 1694”.

I vurderingen av hvor mye samvær forelderen skal få med barnet, vil man ofte se hen til virkningene av omfattende eller lite samvær på barnets utvikling, jf. Rt. 2003 s. 42:

”Det fremgår av det jeg nå har referert, at B har utviklet seg meget positivt både fysisk og psykisk. Prognosen for hennes fortsatte utvikling er god, men det er viktig at hun opplever sin tilværelse hos fosterforeldrene som trygg og stabil. Bs biologiske foreldre kan se at hun nå har det bra, og de anser det ikke som aktuelt å kreve omsorgen tilbakeført i overskuelig fremtid. Fosterforeldre og biologiske foreldre samhandler godt med hverandre under samværene med B. Dette er positive elementer, som det er viktig å ta vare på”.

Dersom fylkesnemnda begrenser et samvær til et minimum, for eksempel to ganger i året, må vedtaket begrunnes med hvorfor det er skadelig for barnet med hyppigere samvær. Jo mer fylkesnemnda benytter sin adgang til å begrense samvær mellom barn og foreldre, dess sterkere må det begrunnes. Dette henger sammen med hensynet til rettssikkerheten og at samværsnekt eller sterk begrensning i samværsretten er et så alvorlig inngrep.

I en dom fra 2001 uttalte høyesterett at det skal særlige grunner til for å begrense samværsretten så sterkt som til to timer hvert halvår for moren og hennes tre barn. I den forbindelse måtte samværsomfanget kreve sterke grunner. Norske myndigheter ble i 1996 dømt for brudd på menneskerettighetskonvensjonen art. 8, i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Dommen er kjent som Adele Johansen- saken, hvor hun ble fratatt omsorgen og foreldreansvaret for barnet sitt. Barnet ble plassert i fosterhjem, på sperret adresse, med sikte på adopsjon, og Johansen ble nektet samvær. EMD mente at det i denne saken var for inngripende å frata mor foreldreansvaret og nekte henne samvær. Det ble videre sagt at slike tiltak kun skulle anvendes i ekstraordinære tilfeller hvor det kunne rettferdiggjøres ut fra et dominerende hensyn til barnets beste.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)