Utgangspunktet er at foreldre og barn etter omsorgsovertakelse har rett til samvær etter barnevernloven § 4-19. Samvær kan imidlertid nektes av hensyn til barnets beste, jf barnevernloven § 4-19 annet ledd og § 4-1. Domstolene prøver alle sider av samværet ut fra situasjonen i dag, og er ubundet av partenes påstander og anførsler.

Hovedregelen om at både barn og foreldre en rett til samvær med hverandre etter barnevernloven § 4-19 første ledd bygger på det biologiske prinsipp, som fremhever viktigheten av å ha kontakt med sitt biologiske opphav, jf. Rt. 1991 s. 557:

”Jeg minner om at barnevernloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen må fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det”.

I barnevernloven § 4-19 annet ledd gis fylkesnemnda adgang til å bestemme omfanget av samværet. Nemnda kan også nekte samvær mellom barn og foreldre dersom det vurderes som den beste løsning i det konkrete tilfelle jf. annet ledd. Det må da ligge til grunn en omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12.

Foreldre uten den daglige omsorg og foreldreansvar kan også ha rett til samvær med sine barn. Det er fylkesnemnda som også i de tilfellene regulerer samværet. Ved frivillige plasseringer etter barnevernloven §§ 4-4, 4-5, 4-24 og 4-26 kan ikke fylkesnemnda gå inn i saken og regulere samvær mellom foreldre og barn, eller andre. Samværene må da avtales mellom foreldrene og barneverntjenesten. En samværsordning som er satt i gang kan vurderes på nytt og endres etter hvert. Både barneverntjenesten og foreldre kan fremme sak for fylkesnemnda angående ønske om endring av samværsavtale. Bakgrunnen for en revurdert samværsavtale kan skyldes flere forhold.

Foreldrene ønsker for eksempel å se barna sine oftere eller barneverntjenesten kan mene at det ville vært bedre for barnet og ikke ha så hyppige samvær med foreldrene. Momenter en må se på i vurderingen av en endret samværsplan er blant annet hvordan samværet fungerer, om barnet selv ønsker samvær eller ikke, hvordan barnet reagerer ,før og etter samvær, samarbeidet mellom fosterforeldre, biologiske foreldre og barneverntjenesten osv.

Viktigheten av samværsrett har også støtte i EMK art. 8 om respekt for familielivet, som lyder:

”Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”.

I Rt. 2003 s. 425 fastslo Høyesterett at fastsettelsen av samværet med biologiske foreldre måtte være i samsvar med EMK art. 8:

”Hvilket omfang samværet skal ha, vil bero på et bredt og sammensatt skjønn, som i første rekke baserer seg på hva som er til beste for barnet, jf. barnevernloven § 4-1(…)Fastsettelsen av samværet mellom de biologiske foreldrene og barnet må videre være i overensstemmelse med Den europeiske menneskerettskonvensjon - EMK - artikkel 8 om respekt for familieliv og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol - EMD - i tilknytning til denne bestemmelsen”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)