Ved gjennomføring av samvær, hvor foreldrene bor langt fra hverandre, er utgangspunktet at reisekostnadene skal deles forholdsmessig utfra foreldrenes inntekter, dersom det er lengre reisevei mellom stedene hvor foreldrene bor. Retten kan fastsette en annen fordeling, dersom særlige grunner taler for det En sak om reisekostnader kan reises for domstolene, eller for Fylkesmannen dersom barnet er over 15 år.

Begrunnelsen for regelen er at samvær etter barneloven § 42 er en rett og et gode som barnet har krav på, og da skal begge foreldre være med å betale for at barnet har samvær. Justiskomiteen bemerket i Innst.O.nr.23 (1988-1989)) at det er uheldig dersom store reiseutgifter i denne sammenheng blir en vesentlig hindring for et regelmessig samvær. Et annet moment er at ved flytting er det rimelig at den med daglig omsorg er med på å dekke de ekstrautgifter samværet medfører på grunn av forlenget reiseveg.

Bestemmelsen er regulert i barneloven § 44:

”Reisekostnadane ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadane. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadane istaden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande”.

I Ot.prp.nr.69 (2007-2008) pkt. 3.1 ble følgende sagt om fordelingen av reisekostnader:

”Det følger av barneloven § 44 at reisekostnader ved samvær skal deles forholdsmessig mellom foreldrene etter størrelsen på inntektene deres, med mindre de blir enige om noe annet. Dette innebærer at den av foreldrene som har best økonomi skal dekke den største andelen av reiseutgiftene som er nødvendige for å gjennomføre samværet. Bestemmelsen understreker dermed at det er begge foreldrenes ansvar å bidra til at barnet har god kontakt med den av foreldrene det ikke bor sammen med. Dersom det foreligger særlige grunner som gjør det rimelig med en annen fordeling av reisekostnadene enn det som følger av lovens hovedregel, kan saken behandles av fylkesmannen eller retten. For at fylkesmannen skal kunne avgjøre saken, må begge foreldrene være enige om dette. Hvis barnet er over 15 år, kan fylkesmannen likevel behandle saken dersom en av foreldrene ønsker det. Bestemmelsen om reisekostnader kommer ikke til anvendelse dersom barnet har delt bosted. I slike saker anses ingen av foreldrene for å ha samvær med barnet. Når det gjelder selve betalingen mellom foreldrene, forestår ikke det offentlige innkrevingen i privatrettslige forhold. Dersom et krav ikke innfris, må kravet inndrives som et alminnelig pengekrav etter reglene i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven). Fylkesmannens avgjørelse er ikke tvangsgrunnlag. Etter de alminnelige ulovfestede regler om motregning, kan en bidragspliktig ikke gjøre opp utlegg til reisekostnader ved motregning i bidraget. Dette har sammenheng med at det er barnet som har rett til bidraget, jf. barneloven § 67 tredje ledd, mens det er den ene av foreldrene som eventuelt er rettighetshaver når det gjelder krav om reisekostnader.”

Bestemmelsen viser avslutningsvis til barneloven § 64 som gjelder endringssak av samvær, daglig omsorg mv. Ny sak kan ved tidligere dom eller rettsforlik bare reises dersom særlige grunner (i praksis nye viktige omstendigheter) finnes. Dersom det allerede er fastsatt bestemmelser om reisekostnader, kan disse bare endres dersom det har skjedd vesentlige endringer.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)