Ved tvist om daglig omsorg, samvær eller foreldreansvar er det ikke nødvendig å bringe saken inn for domstolene. Foreldrene kan når som helst lage en privat avtale om hvem som skal ha omsorgen, om delt foreldreansvar og om samvær. En slik privat avtale vil som utgangspunkt ikke kunne håndheves ved tvang hos Namsmannen, slik en dom kan. Sånt sett forutsetter en privat avtale uten tvangskraft samarbeid mellom foreldrene i forhold til avtalens gjennomføring. Dersom den ene part angrer seg, og ikke gjennomfører den utenrettslige avtale, vil det likevel være et moment av betydning dersom man velger å gå til sak for å få et tvangskraftig rettskrav på samvær eller daglig omsorg.

En privat avtale om foreldreansvar, bosted og samvær kan likevel gis tvangskraft uten å ta ut søksmål, ved å sende den skriftlige avtale inn til Fylkesmannen som stadfester den som et vedtak. Imidlertid forutsetter også stadfesting av en slik privat avtale meklingsattest. Bestemmelsen er nedfelt i barneloven § 55:

” Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen avgjer spørsmålet. Eit vilkår for å bringe ei sak inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Saka må bringast inn for den fylkesmannen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist”.

Rettsvirkningene av å beslutte tvangskraft for avtalen etter barneloven § 55 blir som en dom. Dersom avtale om samvær ikke etterkommes, kan den samværsberettigede begjære tvangsmulkt etter barneloven § 65. Videre vil en eventuell sak om endring av den stadfestede avtale måtte ansees som endringssak etter barneloven § 64, slik at det da vil måtte kreves særlige grunner for å endre den avtale som er stadfestet. Dette er uttrykkelig uttalt i forarbeidene Ot.prp.nr.29 (2002-2003) pkt 16.1:

“Hvis en av foreldrene ønsker en tvangskraftig avtale etter § 55 endret, og den andre forelderen motsetter seg dette, må førstnevnte gå til endringssak for domstolen. Vilkåret for endring vil, som i tilfeller hvor foreldrene har fått tvangsgrunnlag for sin avtale etter dagens regler, være at det foreligger « særlege grunnar » som taler for en endring. At fylkesmannen gjennom vedtak utstyrer en avtale med tvangskraft jf. § 55, innebærer m.a.o. at det kreves « særlege grunnar » for at foreldrenes underliggende avtale skal kunne endres av domstolen”.

Gjennom å sende avtalen inn til stadfestelse hos Fylkesmannen, kan man få en ordning som er like bindende som en dom, og som er tilpasset partenes individuelle behov. Videre vil partene erfaringsmessig lettere kunne samarbeide om gjennomføringen av en avtale som begge har sagt seg enige i, fremfor en avgjørelse som er tredd over hodene på partene av domstolene.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)