Etter barneloven § 60 første ledd første punktum, kan domstolene etter krav fra en part fatte en midlertidig avgjørelse om hvor barnet skal bo fast. Bestemmelsen lyder i dag slik:

” Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det”.

Begjæring om midlertidig avgjørelse fremsettes for den rett saken står for, og avsies som kjennelse. Kjennelsen kan påankes. Den midlertidige avgjørelsen kan likevel kreves fullbyrdet før den er rettskraftig, men kan på begjæring gis oppsettende virkning etter tvisteloven § 19-13-tredje ledd.

Midlertidig avgjørelse kan kreves på ethvert trinn av saken, og er praktisk viktig i saker som trekker ut i tid. Avgjørelsen gjelder ” for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord”. Begjæring om midlertidig avgjørelse kan også fremsettes i en endringssak etter § 64.

Midlertidig avgjørelse kan fastsettes før stevning er tatt ut, og dermed før det er foretatt lovpålagt mekling, dersom særlige grunner taler for det. Slike "særlige grunner" kan være for eksempel fare for kidnapping eller seksuelle overgrep. Retten skal ved avgjørelse før stevning er tatt ut fastsette en frist for å ta ut søksmål etter barneloven § 60 tredje ledd. Den midlertidige avgjørelse faller bort, dersom søksmål ikke reises innen fastsatt frist. Videre er det ikke nødvendig med muntlige forhandlinger på forhånd, slik at avgjørelsen kan fattes på bakgrunn av begjæring og tilsvar alene.

Selv om det ikke må avholdes muntlige forhandlinger, er det likevel et krav om at saken må være forsvarlig opplyst, og retten har også ved midlertidige avgjørelser et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Således må også en midlertidig avgjørelse grunngis på en slik måte at det klart fremkommer at avgjørelsen bygger på et godt nok opplyst faktisk grunnlag, jf. Rt. 2007 s. 50.

”Ved den midlertidige avgjørelsen om samvær, har lagmannsretten - som tingretten - et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Utvalget bemerker at tingrettens kjennelse i saken ikke på noen måte oppfyller lovens krav til kjennelsesgrunner”.

At saken skal være godt nok opplyst, kan i sak med eldre barn innebære en plikt til å la barna bli hørt før det avsies kjennelse, som i Rt. 2006 s. 929 der det var en saksbehandlingsfeil at en 15 år gammel gutt ikke ble hørt. I Rt. 2005 s. 1474 var det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten hadde unnlatt å anmode politiet om å få politidokumentene til gjennomgang, etter at mor hadde hevdet at barnefaren var pågrepet med barnepornografisk materiale, og at han var siktet for overgrep mot en mindreårig jente.

Som følge av at en sak om midlertidig avgjørelse naturlig nok ikke kan bygge på samme fulle bevisførsel som etter gjennomført hovedforhandling, har Høyesterett i praksis lagt til grunn at det bør vises varsomhet med å treffe en midlertidig avgjørelse som endrer den bestående tilstand. Status quo-hensynet tillegges således betydelig vekt ved midlertidige avgjørelser. Retten kan likevel fravike den bestående ordning dersom det er til barnets beste, og retten har tilstrekkelig bevismesig grunnlag for slik endring. Eksempelvis etter gjennomført saksforberedende møte og etter at sakkyndig har kunnet vurdert forholdene.

Rettens kompetanse ved midlertidige avgjørelser er begrenset etter barneloven § 56 på samme måte som i vanlige saker, og kan bare gjelder spørsmål om hvem som skal ha daglig omsorg (hvor barnet skal bo fast), foreldreansvar og samvær. Det kan ikke fattes midlertidige avgjørelser om enkeltspørsmål som hører inn under den daglige omsorg, jf. Rt 1997 s. 1853, hvor barnas far hadde begjært midlertidig avgjørelse om at barna skulle gå på en bestemt skole. Den midlertidige avgjørelse skal som andre barnefordelingssaker avgjøres etter hva som er til beste for barnet etter barneloven § 48.

Det er antatt i rettspraksis at domstolene kan unnlate å treffe beslutning som innebærer at en ordning med delt bosted opphører, dersom en av foreldrene begjærer midlertidig avgjørelse om dette. I Rt. 1991 s. 1050 kom retten til at den tidligere § 38 ikke var til hinder for at det ble pålagt delt omsorg, selv om det skjer mot den ene forelderens ønske. I denne saken hadde imidlertid foreldrene avtalt og praktisert delt omsorg, og barna hadde bodd annenhver uke hos hver av foreldrene. Høyesteretts kjærmålsutvalg uttalte.

”Der hvor partene har avtalt og praktisert en ordning med delt omsorg slik at barna er like lenge hos hver av dem, kan retten ikke være avskåret fra å treffe en avgjørelse som innebærer at denne ordningen fortsetter mens ny sak om omsorgsspørsmålet er til behandling”. Retten bemerket videre at ”situasjonen ellers ville bli at den som reiser sak for å få endret en avtale eller et rettsforelik om delt omsorg, vil ha krav på at den avtalte og etablerte ordningen blir endret som følge av saksanlegget”( side 1051).

Etter annet ledd kan retten i den midlertidige avgjørelse forby en av foreldrene å komme til eiendommen eller boligen, der barnet skal bo. Den som eventuelt blir ilagt forbud, skal så langt som mulig gis rett til å uttale seg før avgjørelsen tas.

Det er vanlig å la spørsmål om saksomkostninger utstå til avgjørelsen av hovedsaken. Selv om man får medhold i en midlertidig avgjørelse, vil man ikke kunne kreve omkostninger dekket før eventuelt ved fullt medhold i hovedsaken.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)