Barnefordelingssaker som havner i retten er ofte så konfliktfylte, at begge parter og ikke minst barnet vil ha behov for en grundig gjennomgang av hva som er til barnets beste i forhold til foreldrenes personlige egenskaper og livssituasjon. Retten vil derfor ofte oppnevne en psykologisk sakkyndig for å uttale seg om hva som er til barnets beste, idet en slik vurdering i det vesentlige vil bygge på psykologfaglige vurderinger i forhold til den rettslige standard ”barnets beste”. I barneloven § 61 nr. 3 står følgende:

”Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser”.

Retten fastsetter hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instrukser. Retten kan pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for de sakkyndige, jf. tvisteloven § 25-4 og barneloven § 61 nr. 1 i.f.

Den sakkyndige vil vanligvis møte i de saksforberedende møter, og ofte ved hovedforhandling dersom partene ikke blir enige underveis. Imidlertid må vanligvis partene dekke kostnadene med sakkyndig, dersom man skal ha sakkyndig utenfor opprettelse av prøveordning etter barneloven § 61 nr. 7, jf. barneloven § 61 annet ledd.

En rettsoppnevnt sakkyndig i barnesaker er gjerne psykolog eller psykiater. Det er retten som avgjør om det er nødvendig med sakkyndig i saken. I de fleste saker som prøves for retten for første gang, vil retten som oftest oppnevne sakkyndig, dersom det ikke fremstår som helt klart hva som vil være til beste for barnet tidlig i saksforberedelsen. Dersom en sak er tilstrekkelig opplyst, typisk der saken har vært oppe flere ganger og det foreligger sakkyndige vurderinger fra ikke for lang tid tilbake, kan retten la være å oppnevne sakkyndig. En beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig kan påankes etter barneloven § 62.

Under saksforberedelsen skal den sakkyndige blant annet vurdere følgende, jf. forarbeidene Ot.prp.nr.29 (2002-2003)side 88

”Den sakkyndiges oppgave vil i første rekke være å gi partene råd om hvordan de best kan få avtalen til å fungere, og veilede og følge opp partene for om mulig å få til et bedre samarbeidsklima mellom dem. Også her vil den sakkyndige ha taushetsplikt etter utkastet § 50. Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke i forhold til retten”.

Den sakkyndige vil dersom saken går til hovedforhandling lage en sakkyndigrapport, som partene kan kommentere. Ut fra dette vil retten i samarbeid med sakkyndig komme til en avgjørelse som er "til barnets beste". I praksis vil rettens vurderinger i en eventuell dom følge den sakkyndiges i svært stor grad. Det hører til sjeldenhetene at rettens vurderinger og resultat i svært stor/markant grad avviker fra den sakkyndiges. Den sakkyndige vil likevel være til stede under hovedforhandling og ta hensyn til det som kommer frem av bevis og argumentasjon der.

Det er nok en kjensgjerning at det hører til sjeldenhetene at retten (dommeren) i særlig grad fraviker den sakkyndiges vurdering, og sakkyndig får således stor innflytelse på dommens resultat. Dersom en part får en sakkyndigrapport som ikke er i partens favør, bør man langt på vei forsøke å inngå en avtale som er i samsvar med sakkyndiges vurdering for å unngå dom i saken. Det skal svært mye til å overbevise retten om at sakkyndig tar feil, og man vil langt på vei måtte innfinne seg med at dommen i de fleste tilfeller vil gå ut på de samme vurderinger og konklusjoner som sakkyndig har kommet til.

Den rettslige og psykologfaglige vurderingen av barnets beste, vil likevel påvirke og utfylle hverandre hos sakkyndig. Trude Haugli sier det på denne måten i artikkelen Det mangfoldige barnets beste som ble publisert i Festskrift til Peter Lødrup; Bonus Pater Familias s 313, som har mye for seg:

”Den faglige og rettslige barnets bestevurderingen behøver ikke være sammenfallende, i det den juridiske vurderingen også inneholder en bevisvurdering, lovtolking og subsumsjon. Når sakkyndige likevel ofte får gjennomslag for sine syn, kan dette henge sammen med at de sakkyndige etter hvert lærer seg noe om hvordan den juridiske barnets beste-vurderingen er å forstå, og ikke bare leverer premisser, men går inn og forsøker å foreta den sammen vurderingen som dommerne skal gjøre, før de trekker konklusjonen om hva som er best for barnet. Risikoen her er at rolle- og ansvarsfordelingen blir utydelig”.

I prinsippet og rettslig sett står retten likevel fritt til å avsi dom uavhengig av sakkyndiges råd, men erfaringsmessig skjer fravikelse av sakkyndiges anbefalinger sjelden. Mindre modifikasjoner (som omfanget på samværet eller ferie) forekommer likevel, og parten bør ved vurdering om saken likevel skal gå til hovedforhandling således vurdere om det er mindre forhold som bør utfordres i sakkyndigrapporten. Hovedspørsmålet i saken for eksempel om hvem som skal ha daglig omsorg, vil med stor sannsynlighet avgjøres med grunnlag i den sakkyndiges anbefaling. Man kan også forsøke å forhandle under hovedforhandling, og unngå dom på den måten.

Det følger av barneloven § 61 annet ledd og lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv. at partene selv må dekke utgiftene til sakkyndig under hovedforhandling, og til utarbeidelse av en eventuell sakkyndigrapport. Etter barneloven § 61 dekker staten kun sakkyndig under oppfølging av prøveordning etter § 61 nr. 7. For hovedforhandling dekker partene selv utgiftene til sakkyndig med en halvpart hver som en vanlig rettsoppnevnt sakkyndig. Dersom man får tilkjent saksomkostninger, kan man likevel få erstattet utlegget til sakkyndig. Under saksforberedelsen kan likevel Staten betale for sakkyndig, dersom det opprettes en prøveordning under saksforberedelsen i henhold til § 61 nr. 7.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)