Grunnlaget for å reise søksmål i en barnefordelingssak er i utgangspunktet at foreldrene er uenige i spørsmål om hvem som skal ha foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast (daglig omsorg) eller om samværet, jf. barneloven § 56. Det er i rettspraksis klart sagt at rettens kompetanse er begrenset til disse hovedspørsmål, og således ikke kan gå utover disse, jf. Rt. 2000 s.185:

“Det er ikke holdepunkter i barneloven eller i lovforarbeidene, verken til loven slik den lød i 1981 eller til lovendringen i 1997, for at domstolene kan velge andre løsningsalternativer enn de som loven oppstiller. Både ordningen med delt foreldreansvar og foreldreansvarets innhold er utførlig drøftet i forarbeidene til endringen i 1997, men disse forarbeidene inneholder ingen indikasjon på at domstolene har adgang til å fastsette mellomløsninger hvor de funksjoner som foreldreansvaret består av, splittes opp. - Adgangen til å flytte barnet utenlands står etter mitt syn i denne henseende i samme stilling som de øvrige funksjoner foreldreansvaret består av. Det er ingen holdepunkter i forarbeidene for at dette spørsmålet her står i noen særstilling. En adgang for domstolene til å fastsette mellomløsninger har etter mitt syn heller ikke støtte i rettspraksis”.

Retten kan derfor ikke avgjøre enkeltspørsmål som hører inn under spørsmål om hvem som skal ha foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast (daglig omsorg) eller om samværet, som for eksempel at barnet ikke skal gå på en bestemt skole, jf. Rt 1997 s. 1853.

Videre er retten i en barnefordelingssak bundet av at den må velge mellom en av foreldrene. Retten kan ikke velge for eksempel besteforeldrene, selv om det vil være best for barnet. Fratakelse av omsorgen fra begge foreldrene hører inn under barnevernretten.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)