Barnefordelingssaker er prioriterte saker ved domstolene, og sakene blir således normalt berammet hurtig, og det gis normalt raske tilsvarfrister etter inngivelse av stevning, jf. barneloven § 59 første ledd.

Barneloven § 61 retter seg mot avgjørelser under saksbehandlingen. Etter denne bestemmelsen kan dommeren velge mellom ulike virkemidler tilpasset den enkelte sak, for å legge forholdene til rette for at partene kan komme til enighet . Videre kan retten vise partene til videre mekling hos godkjent mekler eller annen person med innsikt i det saken gjelder, jf § 61, første ledd nr 2.

Retten skal som hovedregel innkalle partene til ett eller flere saksforberedende møter for å klarlegge tvistepunktene mellom dem og drøfte den videre saksbehandlingen med tanke på få til en løsning mellom partene. Ordningen med saksforberedende møter er nedfelt i barneloven § 61 nr. 1, og lyder slik:

”Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg”.

I de saksforberedende møter, som normalt ikke skal vare lenger enn 1-3 timer, redegjør partene kort om hva som er problemstillingen og de aktuelle forhold. Man forsøker da å mekle, og om mulig få til en midlertidig ordning for barnefordelingen, der det avtales hvem som skal ha daglig omsorg og omfanget av samværet frem til hovedforhandling. Formålet er at man får i gang en ordning som retten og sakkyndig kan følge frem til hovedforhandling. Spesielt vil ordningen danne grunnlaget for den sakkyndiges vurderinger og en eventuell rapport.

Man har vanligvis bare 1-2 saksforberedende møter for hovedforhandling. Dersom det beste for barnet vil være langvarig mekling og/eller en langvarig prøveordning som skal overvåkes med mulig opptrapping av samvær underveis, så kan det fastsettes flere saksforberedende møter.

I forarbeidene Ot.prp.nr.29 (2002-2003)side 88 er det sagt følgende om saksforberedende møter og sakkyndigs rolle:

”I det saksforberedende møte skal retten forsøke mekling mellom partene. Formålet med møtet er dessuten å gi retten best mulig grunnlag for å vurdere den videre saksbehandling. Til å bistå seg kan retten etter nr. 1 andre punktum oppnevne en sakkyndig. Dette er en viktig nydannelse ved forslaget, jf nærmere i kap. 6. Formålet med å trekke inn sakkyndig bistand så tidlig under saksforberedelsen er ønsket om at konflikten skal løses ved en avtale mellom foreldrene. Den sakkyndige kan mekle mellom partene og gi dem bistand for om mulig å redusere konflikten mellom dem. Det er viktig at den sakkyndige forsøker å få foreldrenes fokus bort fra konflikten mellom dem og over på barnas interesser. Den sakkyndige skal etter tredje punktum også kunne bidra til å klarlegge faktum gjennom samtaler med foreldrene og ev. barna og ellers foreta undersøkelser i saken. Av undersøkelser som den sakkyndige kan foreta er f .eks. samtaler med personell ved barnehage, skole eller lignende, så fremt partene samtykker til dette. Det er ikke noe prinsipielt til hinder for at den sakkyndige har slike samtaler med foreldrene og ev. barna allerede før det første saksforberedende møte. Hvorvidt dette vil være hensiktsmessig, må vurderes konkret. Den sakkyndige vil også kunne foreslå valg av virkemidler etter § 61 første ledd overfor retten, i de tilfelle hvor partene ikke kommer til enighet ved dommerens eller den sakkyndiges bistand. Her må den sakkyndige kunne gi råd med hensyn til hva som etter vedkommendes mening er den beste framgangsmåte, f.eks. om det er hensiktsmessig å la partene prøve ut en foreløpig avtale, jf § 61 første ledd nr. 7”.

Normalt oppnevnes en sakkyndig under saksforberedelsen, dersom saken ikke har vært oppe for domstolene tidligere for ikke altfor lenge siden (se nedenfor under sakkyndig). Dersom partene ikke blir enige om en ordning, kan en av partene begjære midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 (se midlertidig avgjørelse), og man blir da pålagt en avgjørelse frem til hovedforhandling eller rettskraftig dom, fremfor å kunne avtale selv og dermed tilpasse avtalen partenes behov.

Den midlertidige avgjørelse eller midlertidige avtalte ordning kan få betydning for utfallet av hovedforhandling, idet den etablerte ordning kan medføre at man tillegger status quo-hensynet vekt, hvilket kommer den part til gode som midlertidig har fått daglig omsorg. Det vil i slike tilfeller være viktig at fremdriften i saken går raskt i samsvar med barneloven § 58. Her er det viktig å huske på at også den prosessuelle saksbehandlingen skal være til barnets beste etter barneloven § 48.

Dommeren vil på ethvert trinn i saken forsøke å se om det er mulig å oppnå forlik mellom partene, ettersom partene da vil kunne bli enige om et resultat som er bedre tilpasset barnas og foreldrenes hverdag, siden de er nærmest til å ha oversikt over behovet for særordninger i forhold til arbeidstid, ferie, skolegang osv. Ved spørsmål om samvær vil man ofte få i stand en foreløpig avtale for å få samværet i gang. Hvis man ikke blir enige om en midlertidig ordning i rettsmøtet, har begge parter rett til å be om midlertidig avgjørelse av de spørsmål saken reiser som vanligvis skal gjelde frem til neste rettsmøte eller hovedforhandling. Dommeren har en plikt til å søke å oppnå forlik i saken, jf. barneloven § 59 annet ledd:

”Dommaren skal på kvart trinn av saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partana, og leggje tilhøva til rette for det”.

Retten har i barnefordelingssaker et særlig ansvar for sakens opplysning, og kan innhente opplysninger fra barnevernet og sosialtjenesten, der det er nødvendig, jf. barneloven § 61 nr. 6. Ettersom saken er indispositiv kan retten bygge på annet faktum og andre regler enn partene har påberopt seg, dersom dette ligger innenfor barnets beste, jf. barneloven § 48.

Dersom begge parter samtykker i det, og retten finner det forsvarlig, kan retten avsi dom uten hovedforhandling, jf. barneloven § 61 nr. 8.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)