Samværsrettens omfang er regulert i barneloven § 43.

”§ 43. Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for gjennomføringa av samværsretten. Dersom tilsyn vert sett som vilkår for samvær, kan retten i særlege høve påleggje departementet å oppnemne tilsynsperson. Departementet kan gje forskrifter med nærare føresegner om oppnemning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjering for dette.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64”.

Omfanget av samværet må fastsettes konkret i det enkelte tilfelle og i tråd med hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48. Retten kan også avgjøre at det ikke skal være samvær, dersom det er til beste for barnet.

Vurderingen av hvilket omfang som er til barnets beste, skjer etter en helhetlig vurdering, hvor de momenter som er lagt til grunn under Barnas beste-prinsippet, inngår.

I de fleste saker får den av foreldrene som ikke får omsorgen, såkalt vanlig samvær. Begrepet vanlig samvær er i henhold til § 43 ”rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie”. Vanlig samvær er normalordningen, men det vil alltid bero på en konkret vurdering av barnets beste om det skal gis mer eller mindre samvær enn vanlig samvær.

Utvidet samvær innebærer at barnet bor fast hos den ene forelderen, men har omfattende samvær med den andre forelderen. Det er ingen formelle skranker i barneloven mot å pålegge samvær opp mot 50 % av tiden, såkalt utvidet samvær. Både lovforarbeidene og juridisk teori presiserer at domstolene i dag har adgang til å pålegge en slik ordning, dersom dette vil være til barnets beste .

Det kan imidlertid synes som om domstolene er varsomme med å pålegge utvidet samvær opp mot halvparten av tiden, og 50% samvær tilkjennes således sjeldent. Borgarting lagmannsrett uttalte i sin dom av 23.06.00 LB 2000 s. 436 skepsis mot å pålegge en slik ordning, blant annet fordi 50% samvær har store likhetstrekk med pålagt delt bosted. Når domstolene sjelden pålegger utvidet samvær opp mot 50 %, kan dette tyde på at domstolene ikke anser det for å være til barnets beste at begge foreldre underlegges en nærmest delt ordning mot en av foreldrenes vilje, med de konsekvenser ordningen kan medføre for konfliktnivået.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)