Med begrepet ”barnets faste bosted”, menes det sted der barnet bor fast hos en av foreldrene. Det følger ulike rettsvirkninger med hvor barnet bor fast, blant annet bestemmelsesretten, den såkalte bostedsmyndigheten. Den av foreldrene som barnet bor fast hos har beslutningsmyndigheten selv om foreldrene har felles foreldreansvar, og kan ta avgjørelser som gjelder ”vesentlege sider av omsuta for barnet”, jf barneloven § 37. Barneloven § 37 lyder slik:

”Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet”.

Denne bestemmelsesretten omfatter blant annet spørsmålet om flytting innenlands og hvor barnet skal gå i barnehage eller skole. I juridisk teori og dagligtale er imidlertid barnets faste bosted ofte omtalt som ”daglig omsorg”, noe som er forsøkt endret i Ot.prp. (1996-97) nr 56. Man ønsket å gå vekk fra dette begrepet blant annet å understreke at også samværsforeldre har omsorg for barnet, og fordi dette samsvarte best med lovens ordlyd.

Dersom foreldrene ikke kommer til enighet om hvor barnet skal bo fast, kan hver av partene reise sak for retten, jf barneloven § 56 første ledd. Retten må da fastsette barnets bosted, men domstolenes kompetanse er da begrenset til å avgjøre om barnet skal bo fast hos mor eller far, og kan ikke idømme delt bosted, jf ”hos ein av dei” i § 36, annet ledd. Avgjørelsen må da rette seg mot hva som er til barnets beste, jf barnelovens § 48, første ledd.

Det er viktig å huske på at den som barnet fast hos vil få krav på barnetrygd (eventuell dobbel barnetrygd som enslig forsørger), ha rett til barnebidrag fra den andre forelder og vil ha siste ord i spørsmål om foreldreansvaret, dersom det er uenighet mellom foreldrene.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)