Hva barna selv mener om samvær og hvor barnet skal bo, tillegges større og større vekt jo eldre barna blir. Når barnet er fylt 7 år, har det rett til å si sin mening om avgjørelser av stor betydning for barnet. Når barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Retten og sakkyndig vil likevel ofte søke å la være å involvere barna i voksenkonflikten, og i praksis vil man være tilbakeholdne med å trekke inn barn under 12 år i for stor grad. Det vil normalt være opp til sakkyndig å finne ut av hva barnet/barna selv mener i saken.

Både barneloven § 31 og Barnekonvensjonen artikkel 12 regulerer barns rett til å bli hørt. Når foreldrene eller domstolene skal ta stilling til hvor barnet skal bo etter en skilsmisse, skal det i økende grad tas hensyn til barnets eget ønske i takt med barnets alder og modenhet, jf barnelovens § 31,annet ledd. Barnet har selvsagt ingen plikt til å uttale seg, men har en rett til å komme med sine synspunkter før avgjørelse fattes. Bestemmelsen lyder slik:

”Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vært teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner”.

Rettspraksis viser at barneloven tolkes slik at barnets mening inngår i ”barnets beste” - vurderingen . Et eksempel på at barnets mening fikk avgjørende vekt er Rt. 1990 s. 669. Saken gjaldt en pike på snart 12 år. Hun hadde bodd hos sin far i de siste tre årene etter samlivsbruddet, men hadde klart gitt utrykk overfor retten at hun ville bo hos mor. Faren hadde fast arbeid, trygg økonomi og bodde i foreldrenes tidligere felles bolig. Morens situasjon var imidlertid mer usikker. Mor mottok attføringspenger, var uten utdannelse og bodde i en leid leilighet med tidsbegrenset leiekontrakt. Retten kom imidlertid til at piken burde bo hos mor, og la avgjørende vekt på at datteren hadde ”et fast og alvorlig ønske om å få bo sammen med moren” (min uth). Retten uttalte videre:

”Hvis det treffes en avgjørelse i strid med barnets klart uttrykte ønske, vil dette kunne skape en konfliktsituasjon som er uheldig ikke minst for barnet”( s 674).

Imidlertid vil ofte barn føle en forpliktelse mot den ene forelder, oftest den part som er blitt forlatt. På grunn av konflikten kan et barn noen ganger gi uttrykk for samværsvegring, så lenge konflikten pågår. Etter hvert som barnet blir eldre og situasjonen får roet seg ned, vil barnet etter hvert kunne gi slipp på sin samværsvegring. Således kan det noen ganger være grunn til å ikke vektlegge barnets mening, dersom det er grunn til å tro at barnet vegrer seg mot samvær av hensyn til den forelder barnet bor sammen med. I Rt. 1997 s. 797 la Høyesterett vekt på den muligheten:

“Det er grunn til å tro at hennes tilsynelatende uvilje mot besøk hos faren kan bli mindre når tvisten mellom foreldrene om omsorgen blir avsluttet”.

Rt. 1994 s. 1394 uttalte følgende i forhold til barns samværsvegring: ”For så vidt barna selv har uttalt seg negativt til samvær, må det antas at dette, iallfall delvis, skyldes lojalitet overfor moren”. Imidlertid drøfter ikke avgjørelsen i Rt. 1994 s. 1394 noe ytterligere utover denne setning vekten av barnas mening i forhold til om samvær bør finne sted.

I Rt. 2004 s. 81 kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at lagmannsrettens avgjørelse om å ikke la barna uttale seg i saken ikke var beheftet med saksbehandlingsfeil. Høyesterett uttalte da:

“Det er ingen tvil om at utgangspunktet etter så vel barnelova § 31 som barnekonvensjonen artikkel 12 er at C skulle høyrast. Etter mitt syn står likevel ikkje dette synspunktet så sterkt der det er tale om endring av samværsordninga i ein ny dom, som det ville ha stått ved den opphavlege prøvinga. Saka må også i alle tilfelle vurderast i lys av det grunnleggjande prinsippet om barnets beste, slik det er slått fast både i barnelova og i barnekonvensjonen. Dette gjeld som nemnt også for saksbehandlinga”.

Det følger også av barneloven § 33 at barnet skal få bestemme mer og mer frem til barnet blir myndig. Således vil det utover regelen i barneloven § 31 annet ledd også tas høyde for at barnet i større grad bør få være med på å avgjøre beslutninger som vedkommer barnet selv, jo eldre barnet blir. Dersom barnet er godt opp i tenårene, kan det være gode grunner for å vektlegge barnets egen mening også i en barnefordelingssak.

En sentral nyere dom i forhold til spørsmålet om vektleggingen av barnets egen mening er Rt. 2007 side 376, der Høyesterett i avsnitt 28 uttaler følgende om den relative vekten av barnas mening i forhold til daglig omsorg og samvær:

”Ut fra dette er det for meg klart at barnas ønsker, slik de her har fremkommet, må tillegges en betydelig vekt. Skal man gå mot deres ønsker, må det i tilfelle være fordi miljøskiftet ved flytting vil være skadelig, eller i det minste risikabelt, for dem. Jeg er kommet til at dette ikke vil være tilfelle. C og D er friske og velfungerende barn. De er sosiale og har lett for å få venner. De er allerede godt kjent i morens omgivelser, de bor hos henne 40 prosent av tiden og har etablert et nettverk også der. De vil fortsatt kunne opprettholde kontakten med miljøet rundt farens hjem, der de nå skal bo 40 prosent av tiden”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)