Både lovgivningen og rettspraksis har som utgangspunkt at det er til barnets beste at barnet har en jevn og god kontakt med begge foreldre, også etter et samlivsbrudd . Barneloven § 42 første ledd henviser til barnets rett til samvær med begge foreldrene etter samlivsbrudd. Bestemmelsen lyder slik:

”Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld”.

Regelen bygger på en formodning om at det normalt er til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene . Også barnekonvensjonens artikkel 9 nr 3 har dette som utgangspunkt. Bestemmelsen lyder slik:

”Partene skal respektere den rett et barn som er adskilt fra en eller begge foreldrene har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste”.

Rettspraksis har de senere årene stadig lagt større vekt på hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt, selv om det kan medføre at barnet opplever et dramatisk miljøskifte . Et eksempel på at dette hensynet ble avgjørende for retten er Rt 1982 s. 116. Avgjørelsen gjaldt spørsmålet om daglig omsorg for en liten jente på 5 år. Piken hadde bodd hos faren helt siden moren forlot hjemmet da piken var 2 år gammel. Like i nærheten hadde datteren både besteforeldre og søskenbarn, som hun var svært knyttet til. Begge foreldrene var meget vel skikket til å ha omsorgen for barnet. Forholdet var imidlertid at samværsretten ikke fungerte, og moren hadde hatt svært lite kontakt med datteren.

Høyesteretts flertall kom da til at piken burde være hos mor til tross for at hun hadde vært mest knyttet til sin far. Retten la avgjørende vekt på at barnet trolig ville få mest mulig kontakt med begge foreldrene, dersom moren fikk foreldreansvaret.

Dommen i Rt 2005 s. 682 er også et eksempel på at hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt er et viktig moment i vurderingen av barnets beste. Saken gjaldt samværsrett og daglig omsorg for en ti år gammel jente. Selv om datteren klart hadde gitt utrykk for at hun ville bo hos mor og til tross for at hun ikke hadde sett faren på tre år, fikk faren den daglige omsorgen for datteren. Høyesterett la blant annet vekt på at denne løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med begge foreldrene, jf. Rt. 2005 side 682 avsnitt 41:

”Jeg har vært i tvil, men ut fra opplysningene i saken og redegjørelsene fra den sakkyndige er jeg kommet til å ville følge hennes råd om å la far overta omsorgen for C. Jeg er således enig i at dette må antas å ville gi henne best stabilitet i tilværelsen. Vurderingen bygger blant annet på de opplysninger saken gir om mors og fars personlighet og deres karakteregenskaper, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Men i stabilitetsvurderingen ligger også at daglig omsorg hos far utvilsomt vil gi C best kontakt med begge foreldre og med søsteren, uten de problemer som en kan forutse vil følge dersom C blir boende hos mor. C har behov for begge sine foreldre. Med sine ulike karakteregenskaper vil de også kunne utfylle hverandre og dermed bidra positivt til hennes utvikling”.

I tillegg vektlegges hensynet til søskenkontakt dersom barnet har søsken eller halvsøsken, som det vil være til barnets beste å ha mest mulig kontakt med. Man vil da med mindre andre hensyn vektlegges i større grad, velge en omsorgsløsning som gir best og mest mulig kontakt med søsken og halvsøsken. Søskenkontakt ble særlig fremhevet som avgjørende i Rt. 1990 side 198 (s. 203):

”Begge parter har gode boligforhold, og det ytre miljø er godt begge steder. C vil kunne få barnehageplass også i Florø. Både faren og moren har familie, henholdsvis i Bremanger og Florø, og det vil være gode kontaktmuligheter begge steder, kanskje særlig i Florø hvor avstandene er mindre. De sakkyndige har lagt betydelig vekt på at C bør få opprettholde en best mulig kontakt med sin halvbror D. De har fremhevet at de to føler seg som brødre og at søskentilknytningen dem imellom er "tett og nær". Jeg er enig i at dette er vesentlig. Det er uten videre klart at brødrene vil få bedre muligheter til å opprettholde og videreutvikle søskenforholdet hvis C bor hos moren. Selv med en omfattende samværsordning vil mulighetene for samvær mellom brødrene bli vesentlig mindre hvis C skal bo hos faren”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)