Risikoen ved miljøskifte, status quo – prinsippet, er ofte et argument rettspraksis har vist til i sine premisser, og som står sterkt i norsk rett. Prinsippet går ut på at det ikke er til barnets beste å flytte eller endre miljø, og bygger på en formodning om at det er best for barnet å forbli mest mulig i den nåværende situasjon, status quo. Med miljøskifte menes både det ytre miljø, som skole, barnehage, venner, m.m, og det indre miljø, som skifte av omsorgsperson . Risikoen ved miljøskifte gjør seg særlig gjeldene for små barn, og det er da det indre miljø, den personlige tilknytningen til omsorgspersonen, som gjør seg gjeldende . Når det gjelder litt eldre barn, vil det ytre miljøet spille en større rolle, slikt som kamerater, skole m.m.

I Rt 1953 s 1374 ble det referert en uttalelse fra Karen Margrethe Simonsen ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling:

”miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn, ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbindig til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent, at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der det på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mer gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det er følelsesmessig bundet til”( side 1377).

Ovennevnte momenter vil videre kunne vektlegges forskjellig utfra barnets alder. Eksempelvis vil boavstanden mellom foreldrene sannsynligvis har ulik betydning for barn i forskjellige aldersgrupper. For de eldste barna er kanskje ikke en halvtimes reisevei et like stort hinder for å opprettholde god kontakt med venner som det er for yngre. Psykologfaglig vil ofte små barn ikke ha godt av forandringer fra den situasjon man er vant med, og for veldig små barn vil nok status quo-prinsippet tillegges stor betydning. Status quo-prinsippet vil således kunne tillegges mindre vekt jo større barnet er.

En sentral dom i forhold til status quo er Rt. 1993 side 998 (s. 1003), der det ble uttalt følgende:

”Etter erfaringene hittil, må jeg gå ut fra at det vil bli god kontakt med begge foreldre uansett hvem av dem som får den daglige omsorg. Et vesentlig moment er det at barna er født og oppvokst på Z og føler gården som sitt hjem, selv om de i perioder også har bodd sammen med moren i Ø. Siden lagmannsrettens dom har faren hatt den daglige omsorg og barna har bodd fast på Z, men hatt samvær med moren i samsvar med det som er fastsatt i dommen. For meg er det avgjørende at den ordning som er etablert, har fungert godt, og at en flytting, som påpekt av begge de sakkyndige, vil føre med seg en viss usikkerhet”.

Prinsippet om status quo får gjerne avgjørende betydning i de tilfeller foreldrene ellers stiller likt og begge foreldre kan tilby barnet like gode oppvekstvilkår. Rettspraksis viser at det i slike tilfeller skal særlige grunner til for å flytte barnet, jf. Rt 1985 s 467.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)