Barnerett omfatter spørsmål om barns rettsstilling, og favner regler fra blant annet familieretten, personretten, strafferetten og ulike deler av den spesielle forvaltningsrett. På denne siden skal vi konsentrere oss om spørsmål knyttet til barnefordelingssaker etter samlivsbrudd.

Lov om barn og foreldre av 8.april 1981 nr. 7 regulerer forholdet mellom barn og foreldre, og rettigheter ved barnefordeling ved samlivsbrudd. I tillegg fastsetter barneloven underholdsplikt for barn på videregående skole frem til fylte 19 år, jf. barneloven § 68 annet ledd. Loven definerer ikke hvem som er å anse som ”barn” i lovens forstand . Begrepet ”barn” omfatter likevel alle fødte individer under 18 år. FNs barnekonvensjon artikkel 1 definerer barn som ”ethvert menneske under 18 år”, dersom ikke barnet er myndig tidligere etter den nasjonale lovgivningen. Dette samsvarer med norsk rett som etter vergemålslovens § 1, setter myndighetsalderen til 18 år .

I en barnefordelingssak vil samtlige avgjørelser om samværsrett, daglig omsorg, foreldreansvar mv. rette seg etter hva som er "til beste for barnet," jf. barneloven § 48. Det er således ikke av betydning hva som er til beste for mor eller far, men hvilken avgjørelse barnet eller barna vil være best tjent med.

Barns rettigheter er sikret gjennom flere internasjonale konvensjoner. Den viktigste konvensjonen som beskytter barn er, FNs konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989, heretter barnekonvensjonen. Det er særlig denne konvensjonen som er aktuell i vurderingen av spørsmålet om delt bosted. Konvensjonen ble ratifisert av Norge 8. januar 1991, og ble senere innkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2, og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf lovens § 3 .

Siden det alltid er barnas beste som er temaet for barnefordelingssaker som bringes inn for retten, er disse sakene såkalte indispositive saker, jf. tvisteloven § 11-4:

”I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken”.

At saken er indispositiv, innebærer at retten kan gå utenfor partenes anførsler, og kan nekte å etterkomme partenes ønske om prosesshandlinger, selv om begge partene etter hvert er blitt enige om felles handling. Ettersom retten i utgangspunktet kun skal ta hensyn til det resultat som er til ”barnets beste,” står retten fritt til å legge til grunn egne anførsler og vurderinger som er til barnets beste. Retten kan også nekte å godta rettsforlik eller felles krav om stansing av saken, dersom det er til barnets beste å få en realitetsavgjørelse.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)