Utgangspunktet er at norsk avtalerett bygger på løfteprinsippet, som innebærer at et løfte er bindende innenfor den akseptfrist som gjelder. Imidlertid kan man trekke tilbake et løfte som dispositivt utsagn under visse omstendigheter, slik at man ikke blir bundet av løftet, såfremt løftemottaker ikke har innrettet seg etter tilbudet/løftet.

For det første kan et løfte tilbakekalles før det er kommet frem til mottakeren etter avtaleloven § 7. Løftet vil da ikke være bindende, dersom tilbakekallserklæringen er kommet til løftemottakers kunnskap før eller samtidig med løfteerklæringen.

Således vil løftegiver være bundet av et løfte dersom det ikke er tilbakekalt før løftet har kommet til mottakers kunnskap. Det er da begrensede muligheter for å få tilbakekalt løftet, og det vil normalt være bindende straks det aksepteres innen akseptfristen.

En begrenset mulighet til å tilbakekalle et løfte er gjennom reglene for tilbakekall re integra dersom “særegne omstændigheter” skulle tilsi dette, og løftemottaker ennå ikke har innrettet seg etter løftet, jf. avtaleloven § 39 annet punktum:

“Dog kan, hvis særlige grunde tilsiger det, hensyn tages til, at han efter dette tidspunkt, men før han endnu har indrettet sig efter viljeserklæringen, har faat eller burde ha faat kjendskap til forholdet.“

Særlige grunner er i utgangspunktet en åpen rettslig standard i denne sammenheng, og er ikke begrenset til noen spesielle type grunner. Enhver saklig begrunnelse for å komme ut av forpliktelsen er i utgangspunktet relevant, men det må foreligge rimelige hensyn av kvalifisert art for at man skal komme til at det foreligger særlige grunner. Normalt vil det kreves at det er en forutsetning av viktighet for avtalebindingen som ikke innfris, og som gjør det rimelig at løftegiver slipper å forholde seg til løftet når forutsetningene (subjektive eller objektive) viser seg å ikke være riktige. Eksempler kan være manglende kunnskap om konsekvensene avtalebindingen, eller oppdagelse i ettertid at man ikke har kvalifikasjoner til å gjennomføre egne forpliktelser etter avtalen eller sykdom mv.

Hovedregelen er også her at avtaler skal holdes, og det vil ligge en terskel i ”særlige grunder,” som medfører at det normalt må oppleves som rimelig for løftegiver at han får fri seg fra forpliktelsene, etter en helhetlig vurdering av tilblivelsen, forpliktenes art, motytelse, forholdet mellom partene mv., der man veier partenes interesser i bundethet vs. ubundethet mot hverandre ut fra hva som er rimelig. I forarbeidene Ot.prp.nr.63 (1917) s. 97 er vilkåret ”særlige grunner” forklart slik:

”Regelen er imidlertid formet slik, at det bare er hvis særlige hensyn tilsiger det, at der kan tages hensyn til at den anden part paa et saa sent tidspunkt har faat eller burde faat kjendskap til forholdet. Sporsmaalet maa altsaa avgjøres efter billighetsbetragtninger i det konkrete tilfælde. Domstolene maa veie mot hinanden, paa den ene side den erklærendes interesse i at være ubundet av sin erklæring, paa den anden side den anden parts interesse i at han blir bundet ved den”.

Videre vil tilbakekall etter regelen re integra være utelukket dersom løftemottaker har rukket å innrette seg etter løftet. Tidsmomentet vil i praksis være av betydning, og normalt vil man ikke kunne tilbakekalle et løfte etter re integra, dersom det ikke reageres relativt omgående etter avtalebinding. I utgangspunktet kreves heller ikke mye for at løftemottaker har innrettet seg, og forarbeidene nevner at innrettelse vil ha skjedd ”hvis han har foretat noget som ikke uten skade eller uleilighet kan omgjøres, eller hvis han har undlatt noget som han ellers vilde gjort,” jf. Ot.prp.nr.63 (1917) s. 97:

”Spørsmaalet om hvad der skal til for at den anden part kan siges at ha indrettet sig efter erklæringen, maa avgjøres av domstolene efter omstændigheterne i det enkelte tilfælde. Nogen almindelig regel kan ikke opstilles. Paa den ene side vil det være klart at ikke enhver ubetydelig foranstaltning, som mottageren har truffet i tillid til at kunne gjøre en god forretning, medfører at han maa siges at ha indrettet sig efter erklæringen. Paa den anden side vil det være likesaa klart, at han har indrettet sig efter erklæringen, naar han har overdraget videre den ret som støtter sig til den. Mellem disse to ydergrænser ligger imidlertid mange tvilsomme tilfælde. Som en veiledende regel kan det opstilles, at den anden part har indrettet sig efter erklæringen, hvis han har foretat noget som ikke uten skade eller uleilighet kan omgjøres, eller hvis han har undlatt noget som han ellers vilde gjort”.

Det ligger i rettspraksis en viktig begrensning i at regelen om re integra normalt ikke kommer til anvendelse i kommersielle forhold (profesjonelle parter), selv om unntak kan forekomme. Jo mer kommersielt og profesjonelt kontraktsforholdet er, jo mindre rom vil det normalt være for anvendelse av regelen om tilbakekall re integra.

Et løfte kan naturligvis også tilbakekalles gjennom anvendelse av avtaleloven § 36. Andre muligheter er angrerett etter angrerettsloven, eller når det følger av avtaen gjennom avtalt avbestillingsrett mv.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)