Avtaleloven § 36 kan brukes til å justere et vederlag som både er for lavt og for høyt. De fleste justeringer av avtaler som har vært i rettspraksis (avtalerevisjon) har vært relatert til urimelig høyt eller urimelig lavt vederlag. Det er ikke alltid at partene ved avtaleinngåelsen har tatt hensyn til etterfølgende forhold som er synbare, som prisutvikling, valutautvikling, aksjemarkedet, obligasjonsmarkedet mv. Særlig eldre avtaler med langsiktig eller evigvarende varighet kan ha begrensninger i forhold til å forutse en rimelig pris i forhold til motytelse på lang sikt.

Plenumsdommene ved ikrafttredelsen av avtaleloven § 36, Rt. 1988 s. 276 (plenum) (Røstad) og Rt. 1988 s. 295 (Skjelsvik), gjaldt begge oppjustering av for lavt fastsatte vederlag som skyldtes at avtalen ikke tok hensyn til inflasjon og inneholdt ingen klausuler for oppjustering av vederlag. Dommene bygget på Rt. 1958 s. 529 (Madla) som omhandlet samme spørsmål før avtaleloven § 36 kom i 1988. Noen eksempler på saker hvor det ble anført at vederlaget for høyt er Rt. 1993 s. 1497 (Burettslagsleilighet), Rt. 1994 s. 38 (Sponsorservice) og plenumsdommen i Rt. 1990 s. 284.

Utgangspunktet for vurderingen om prisen er rimelig eller for dyr, vil være markedspris som målestokk for avtalens rimelighet, jf. Rt. 1993 s. 1497:

”Den ankende part har således uten å ha hatt forståelse av det, inngått en avtale med en urimelig overpris for leiligheten, også om man tar hensyn til det overopphetede eiendomsmarked på den tiden. Jeg finner at dette må gi grunnlag for en avtalerevisjon etter § 36 på grunn av avtalens opprinnelige innhold”.

Hovedregelen er at en avtale skal holdes, også med avtalt pris, selv om prisen er altfor dyr eller billig. Det er ikke tilstrekkelig at prisen ligger en god del under eller over markedspris for en slik ytelse. Det må foreligge en betydelig skjevhet i pris- eller kostnadsutviklingen, som både er urimelig etter en objektiv standard og som lå klart utenfor partenes forutsetninger. Forarbeidene nevner at prisutviklingen må ha gitt ” uforutsette endringer av temmelig ekstraordinær og massiv art” i Ot.prp.nr. 5 (1982-1983) s. 35:

”Fra den omfattende rettspraksis kan nevnes den såkalte nikkeldommen ( Rt-1935-122) og Vedbolagdommen (Rt-1951-372), som begge etter en konkret vurdering innrømmet regulering av prisen. Det grunnleggende vilkår for å kunne kreve justering av avtalt vederlag pga senere kostnads-, pris- og markedsutvikling, synes imidlertid etter gjeldende rett fortsatt å være at det etter kontraktslutningen har inntrådt uforutsette endringer av temmelig ekstraordinær og massiv art”.

Som ellers vil også andre omstendigheter som partenes profesjonalitet og omstendighetene/forutsetningene på avtaletidspunktet, kunne virke inn på om vederlaget/avtalen er rimelig. En nærmere beskrivelse av vurderingen av om pris eller vederlag bør justeres etter avtaleloven § 36 er gitt i forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp.nr. 5 (1982-1983) s. 32:

”Ved vurderingen av om prisen er urimelig høy etter lempingsregelen, må man - som utvalget peker på s 53 - i utgangspunktet undersøke om det er et slikt misforhold mellom ytelse og motytelse at prisen blir urimelig. Dette er samme framgangsmåte som følges ved vurderingen av om prisen er urimelig etter prisloven § 18, jf her Eckhoff og Gjelsvik: Prisloven (1955) s 105-106. Har ytelsen en markedspris - dvs at det for ytelsen finnes en pris som det er vanlig å ta innen vedkommende bransje - bør sammenligningen skje mellom denne markedspris og den avtalte pris. Finnes ingen gjengs markedspris, bør det undersøkes hvilke prinsipper som følges ved prisfastsettelsen i vedkommende bransje. Her vil ofte det såkalte kostprinsipp være aktuelt, dvs at prisen fastsettes på grunnlag av de kostnader som går med til varene eller ytelsene. Men også andre prinsipper kan være aktuelle. Hvilke prinsipper som sedvanemessig blir fulgt ved prisfastsettelsen kan variere fra bransje til bransje. Ved vurderingen av hvor stort misforholdet mellom ytelse og motytelse må være før man vil si at prisen er urimelig høy, kan det etter omstendighetene være grunn til å stille noe andre og lempeligere krav etter lempingsregelen enn etter prisloven § 18. Som påpekt av Prisdirektoratet, har domstolene vært tilbakeholdne med å konstatere at prisen har vært urimelig etter prisloven § 18. § 18 er en straffesanksjonert bestemmelse, og det er grunn til å tro at dette har ført til at domstolene bare har anvendt § 18 i tilfelle hvor det er et meget betydelig misforhold mellom ytelse og motytelse. Dette forhold gjør seg ikke gjeldende ved den foreslåtte lempingsregel. Bl.a. av denne grunn kan det etter omstendighetene være grunnlag for å anvende lempingsregelen i tilfelle hvor misforholdet mellom ytelse og motytelse ikke er så stort at forholdet rammes av prisloven § 18”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)