Avtalesensur av avtalens innhold skjer når avtalen av hensyn til balansen eller tyngden av forpliktelsen i avtalen ikke bør gjøres gjeldende helt eller delvis etter sitt innhold på grunn av innholdsmangler. Gjennom avtalesensur reparerer man feil i avtalens innhold, som man etter en konkret vurdering kommer til ikke bør gjøres gjeldende etter norsk rett.

I dag skjer avtalesensur åpent gjennom avtaleloven § 36, men avtalesensur kan i praksis også skje skjult gjennom innskrenkende fortolkning av avtalen (skjult avtalesensur). I tillegg har man avtaleloven § 33 og læren om bristende forutsetninger, som også kan brukes til å sensurere avtalers innhold, men disse er knyttet til opplysninger/kunnskap eller forutsetninger som partene hadde ved avtaletidspunktet, og medfører at hele avtalen blir ugyldig.

Rettsvirkningen av avtalesensur blir at avtalen helt eller delvis blir ugyldig, mens rettsvirkningen av avtalerevisjon også kan bli at avtalen får et nytt innhold helt eller delvis. Gjennom skjult avtalesensur (fortolkning), kan man fortolke enkeltvilkår innskrenkende, og etter avtaleloven § 36 kan man også anse bare deler av avtalen (enkeltvilkår) som ugyldige. Avtalesensur kan videre etter avtaleloven § 36 også gå over i avtalerevisjon som gir hjemmel til å sørge for at en urimelig avtale på grunn av etterfølgende forhold revideres – slik at domstolene fastlegger nytt innhold i avtalen. I Rt. 1991 s. 147 omgjorde eksempelvis Høyesterett en husleieavtale på åremål til leie på vanlige oppsigelsesvilkår.

Hensynet bak avtalesensur består også i å sikre den svake part i et avtaleforhold mot misbruk av sterkere stilling, jf. Ot.prp.nr.5 (1982-1983) s. 11 og 12:

”Det viktigste hensyn bak en generell lempingsregel er å beskytte den svake part i avtaleforholdet mot at den andre part misbruker avtalefriheten ved å utnytte sin sterke avtaleposisjon, sin innsikt og erfaring etc til å skaffe seg urimelige fordeler på den andre parts bekostning. Det er dette hensyn som har hatt størst vekt ved vedtakelsen av lempingsregler på forskjellige områder innen kontraktretten i de senere år. Som tidligere nevnt har disse spesielle lempingsregler et begrenset virkeområde, og har ikke i særlig grad vært nyttet analogisk utenfor dette området. Det er tvilsomt i hvilken utstrekning man på ulovfestet grunnlag kan stille opp et prinsipp om at urimelige avtalevilkår kan settes til side. Det oppstår således en forskjellbehandling fra område til område, idet man på noen områder har mulighet for å sette til side urimelige avtalevilkår, mens man på andre områder neppe har samme mulighet, i alle fall ikke direkte. Denne forskjellbehandling er ikke saklig begrunnet i at beskyttelsesbehovet for den svake avtalepart er større på det ene område enn på det andre. Behovet for å beskytte den svake avtalepart mot den sterke parts mulige misbruk av avtalefriheten er i prinsippet like stort på alle områder innen kontraktretten. Dette tilsier at det nå gis en generell lempingsregel på formuerettens område. En slik generell bestemmelse vil også kunne sikre en mer konsekvent og enhetlig anvendelse av urimelighetsstandarden enn hvor denne er forankret i forskjellige bestemmelser”.

Som nevnt gjelder ikke avtaleloven utenfor formuesrettens område, jf. avtaleloven § 41. Ekteskapsloven § 65 har en lemingsregel for urimelige skifteavtaler og ektepakter.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)