Avtaleloven § 31 fastslår en regel om at en disposisjon som er motivert av sinnssykdom, avhengighetsforhold, lettsind eller høygradig åndssvakhet mv., er ugyldig. Ugydlighetsgrunnen er sterk dersom det er løftemottaker som har utnyttet løftegivers nødtilstand, lettssind mv. Dersom det er tredjemann som har gjort det, vil løftemottaker vinne rett bare dersom han er i aktsom god tro.

”§ 31. Har nogen utnyttet en andens nødstilstand, letsind, forstandssvakhet, uerfarenhet eller det avhængighetsforhold, som denne staar i til ham, til at opnaa eller betinge fordele, som der ikke skal ydes vederlag for, eller som staar i aapenbart misforhold til vederlaget, blir den anden part ikke bundet ved sin viljeserklæring.

Det samme gjælder, hvis det er tredjemand, som har gjort sig skyldig i saadant forhold, og mottageren av viljeserklæringen kjendte eller burde ha kjendt forholdet.

Fragaaes retshandelen, er saavel den krænkede part som den anden pligtig at tilbakegi det av ham mottagne eller dettes værdi tillikemed - hvor retshandelen angaar pengelaan - lovlig rente fra mottagelsestiden. De samme regler kommer til anvendelse overfor den tredjemand, til hvem det mottagne er overdrat, og som kjendte eller burde kjendt forholdet”.

Om avtalen vil ansees som ugyldig vil ved siden av elementet om utnyttelse av løftegivers mentale tilstand, avhenge av om disposisjonen er motivert av den påberopte ugyldighetsgrunnen (eks. sinnssykdom, lettsinn, uerfarenhet, avhengighet mv.). Sagt på en annen måte at det er årsakssammenheng mellom løftegivers ” nødstilstand, letsind, forstandssvakhet, uerfarenhet eller det avhængighetsforhold, som denne staar i til ham” og det løfte som har gitt løftemottaker en fordel som står i misforhold til vederlaget. Normalt vil det heller ikke være årsakssammenheng mellom den mentale tilstand og løftet, dersom avtalen er skjedd på vanlige eller markedsmessige vilkår, og der det ytes rimelig vederlag.

Avtaleloven § 31 vil bare komme til anvendelse i tilfeller der det ikke foreligger forutgående avgjørelse om umyndiggjøring fra domstolene. Ofte vil domstolene vegre seg for å erklære noen å ha svakhet i forstand, lettsinn osv., og i tvilstilfeller vil man kunne falle tilbake til avtaleloven § 33 eller § 36 som i Rt. 1995 s.1540 (Sinnsvekket kausjonistdommen). ”Ved vurderingen kan det også tas hensyn til omstendighetene omkring inngåelsen av avtalen som eksempelvis mindre alvorlige mangler ved tilblivelsen enn de avtaleloven §33 tar sikte på å fange opp, jf Ot.prp.nr.5 (1982-83) side 33 spalte 1”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)