Voksne over 18 år kan inngå avtaler med mindre de er umyndiggjort som følge av sinnsykdom, demens, rusproblemer mv. Det må imidlertid foretas en umyndiggjøring ved domstolene, for at man skal kunne miste sin rettslige handleevne. Dersom man ennå ikke er umyndiggjort formelt, men er sinnsyk mv. ved avtaleinngåelsen, vil avtalen likevel kunne bli ugyldig etter avtaleloven § 31 om utnyttelse av en annens lettsin, sinnsykdom osv., eventuelt etter generalklausulen i avtaleloven § 36 mv.

Umyndiggjøring av voksne kan gjøres etter vergemålsloven ved samtykke etter vergemålsloven § 90a. De aller fleste ønsker ikke å blir umyndiggjort, og det må da fremsettes begjæring for tingretten av ”hans ektefelle, slektninger i opp- eller nedstigende linje, søsken eller likeså nær besvogrede, samt, om han er umyndig, av hans verge” etter umyndiggjøringsloven §§ 2 og 3. Begjæringen skal angi de grunner som skal tilsi umyndiggjøring, og man skal i de fleste tilfeller ha en sakkyndig erklæring, jf. umyndiggjøringsloven §§ 4 og 5.

En nærmere gjennomgang av de diagnoser og tilstander som gir grunnlag for umyndiggjøring er gitt i NOU 2004:16 Vergemål s. 124 og 125:

”Blant voksne vil behovet for en verges bistand erfaringsmessig og i hovedsak oppstå hos personer med ulike typer sinnslidelser og med varierende grad av psykisk svikt. Det er et stort antall ulike sinnslidelser, og disse kan grupperes på forskjellig vis. Tidligere ble det bl.a annet anvendt en grovinndeling som klassifiserte sinnslidelsene i bare fem undergrupper, nemlig: nevroser, psykoser (sinnssykdommer), psykopatier, psykosomatiske lidelser og psykisk utviklingshemming. I fagmiljøene er denne inndelingen erstattet av et internasjonalt diagnosesystem, ICD-10 med 10 hovedgrupper og en rekke undergrupper. Det vil ikke være hensiktsmessig å gjengi dette systemet i detalj. De av systemets hovedgrupper hvor det er oppført sinnslidelser som særlig kan være aktuelle i forbindelse med vergemål er: Organiske, inklusive symptomatiske, mentale lidelser (med bl.a demens), Mentale og atferdsmessige lidelser som skyldes psykoaktive stoff (alkohol, opiater etc.), Schizofreni, schizotype og paranoide lidelser (en undergruppe er schizoaffektive lidelser, med symptomer fra både schizofreni og affektive lidelser), Stemningslidelser eller affektive lidelser (med manisk-depressiv lidelse), Nevrotiske, stressrelaterte og somatoforme lidelser, Personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne (med bl a. paranoid eller emosjonelt ustabil personlighet), Mental retardasjon (med psykisk utviklingshemming), Forstyrrelser i den psykologiske utvikling (med bl.a autisme)”.

Behovet kan også ha sitt grunnlag i sosiale tilstander som rusmisbruk og ekstreme tilfeller av spillegalskap, jf. NOU 2004:16 Vergemål s. 33 og 34:

”Behovet for vergemål er ikke begrenset til ovennevnte grupper. Eksempelvis kan både rusmisbruk og ulike typer alvorlig svekket helbred, skape behov for vergemål, se 7.4.5. Også her vil ofte behovet for verge være av midlertidig art Som en spesiell gruppe, med mulig behov for vergemål, må nevnes personer som lider av såkalt « spillegalskap », og hvor dette medfører at en selv eller de pårørende kommer i en uholdbar situasjon. Ikke minst hvor midler settes over styr og nærstående dermed får det vanskelig, er det behov for vergemål, se 7.4.7.”.

En gjennomgang av den konkrete vurdering som foretas ved umyndiggjøring er gitt i LB 2008 s. 195378 (Borgarting lagmannsrett):

”Den ankende part bestrider ikke at grunnvilkåret for umyndiggjøring etter umyndiggjøringsloven § 1 nr. 1) er til stede. Lagmannsretten er av samme oppfatning. Basert på den sakkyndiges erklæring, samt parts- og vitneforklaringer under ankeforhandlingen, konstateres at den ankede part har en alvorlig sinnslidelse som medfører at hun må anses for å være ut av stand til å dra omsorg for egen person og for sitt gods. Alt tyder på at en står overfor en langvarig og kronisk tilstand uten spesielle utsikter for vesentlig bedring. Med til bildet hører tidligere rusatferd som nå behandles med metadon. Umyndiggjøring er ingen obligatorisk konsekvens av at grunnvilkåret er oppfylt. Umyndiggjøringsloven § 1 er en kanbestemmelse, som overlater den nærmere vurdering til domstolene. Som påpekt av den ankende part vil retten måtte foreta en bred vurdering av en rekke hensyn der fordelene ved umyndiggjøring må avveies mot ulempene. Vurderingen må knyttes til situasjonen for den begjæringen er rettet mot, og fordelene ved umyndiggjøring må overstige ulempene. Med tanke på at en her står overfor et meget inngripende tiltak, legger lagmannsretten til grunn at det må foreligge en klar overvekt av hensyn til fordel for umyndiggjøring. Men det kan neppe hevdes at det må være tale om et strengt nødvendig tiltak. Lagmannsretten har i hvert fall ikke funnet støtte i lovforarbeider, høyesterettspraksis eller juridisk teori for et slikt standpunkt”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)