Man legger i avtaletolkingen som utgangspunkt til grunn det som objektivt sett fremgår av de dispositive utsagn skriftlig eller muntlig, uten å bygge på de subjektive forutsetninger som den ene part hadde omkring et bestemt vilkår/utsagn, jf. prinsippet om objektiv fortolkning ved uenighet. Utgangspunket er nemlig at partene selv bærer risikoen for sine egne forutsetninger og forventninger, og dermed selv må ta ansvar for at forventninger og forutsetninger ikke er kommet klart til uttrykk i avtalen, jf. Rt. 2002 s. 1110 (Bodumdommen s. 1118 ):

”Et langt stykke på vei må partene bære risikoen for egne forutsetninger, også hvor forutsetningene er klare nok for motparten”.

Likevel vil subjektive forutsetninger og forventninger som faktisk er kommet til uttrykk utad i avtalesituasjonen, eller som må være kjent for den annen part, kunne få betydning for den objektive avtaletolkingen. Etter UNIDROIT-prinsippene art. 4.2 er prinsippet formulert som at utsagn og opptreden fra en part skal fortolkes i samsvar med denne partens forutsetninger/intensjoner, dersom den andre parten kjente eller måtte kjenne til forutsetningen/intensjonen.

”The statements and other conduct of a party shall be interpreted according to that party’s intention if the other party knew or could not have been unaware of that intention”.

Særlig hvis den ene parten har innrettet seg etter den subjektive forutsetning, og den andre har utvist passivitet i forhold til den andres innrettelse som av den andre oppfattes å ligge utenfor det avtalte. Det er også større rom for å bygge på subjektive forutsetninger i avtaler mellom familiemedlemmer og i avtaler, der den part som har subjektive forutsetninger som ikke har kommet til uttrykk i avtalen, ikke er profesjonell – typisk forbruker, eventuelt at det er et misforhold mellom partenes styrkeforhold.

Det er som hovedregel mindre rom for subjektive forutsetninger i kommersielle forhold, ettersom profesjonelle parter må forventes å kunne ivareta egen tarv i forretningsmessige forhold. I Rt. 2003 s.1132 avsnitt 34 og 35 ble det slått fast at man i næringsforhold krever relativt klare holdepunkter for at partene har hatt en subjektiv felles forståelse av avtalens innhold, som avviker fra det som fremgår av den objektive fortolkning:

“Utgangspunktet er at kontrakter i næring mellom profesjonelle parter må fortolkes objektivt, jf. Rt-2002-1155 og Rt-2000-806. I Rt-2002-1155 på side 1159 framholdt førstvoterende (.....) Subjektive momenter ved fortolkningen kan imidlertid også i næringslivets kontrakter føre til en annen forståelse enn det som følger av kontraktens ordlyd. I de tilfeller det kan påvises at kontraktspartene har hatt en felles forståelse som avviker fra en naturlig forståelse av kontrakten, må den omforente forståelse legges til grunn. Det kreves i slike tilfeller relativt klare holdepunkter for at partene har vært enige om en avvikende forståelse”.

Dersom den andre part ikke ble meddelt en bestemt forutsetning eller forventning som ikke ellers fremgår av avtalesituasjonen, eller den andre part ut fra forholdene på avtaletidspunktet måtte ha kjent til forutsetningen, vil man måtte falle tilbake til hovedregelen om at partene selv bærer risiko for egne forutsetninger, jf. Rt. 1991 s. 719 (Hardhaus-dommen s. 725):

”Den forståelse det her gis uttrykk for, at ansvaret er begrenset til "den nærmeste del", kan jeg ikke se er kommet til uttrykk overfor den annen forhandlingspart. Var denne konsekvensen av "umiddelbar" blitt tilkjennegitt overfor høyesterettsadvokat Ole Lund, kunne han ikke med rimelighet skrive til Rederforbundet at formuleringsendringen "spiller neppe noen rolle". Men man kan på den annen side vanskelig se bort fra tilføyelsen. Verkstedsiden satte mye inn på å få inn kravet om "umiddelbar", og det er etter min mening nærliggende å oppfatte dette uttrykket som en understrekning av kravet til nærhet mellom mangel og skade”.

Som nevnt under prinsippet om berettiget forventning, vil rettspraksis vurdere om det er grunnlag for forventningen i avtalens innhold hos den ene part basert på subjektive momenter som er kommet til uttrykk mellom partene, eller momenter som objektivt sett gir grunn til å ha slik forventning. Så vil det avgjørende spørsmål være om de objektive faktiske forhold eller det som subjektivt er meddelt, er av en slik styrke at forventningen har et vern som fortjener beskyttelse ved fortolkningen av det avtalerettslige spørsmål. Dersom forventningen er rimelig nok, klar nok, sterk nok og tydelig nok til å burde være beskyttet, vil prinsippet om berettiget forventning kunne få gjennomslag i fortolkningen av et avtalerettslig spørsmål. Om den ene part er å bebreide for at det er oppstått en bestemt forventning eller forutsetning hos seg selv eller den andre, vil man normalt også la fortolkningen kunne gå utover den som er å bebreide for å ha skapt en forventning, som følge av utvist uaktsomhet mv. Videre er det en forutsetning at forventningen har hatt betydning for avtalens innhold eller at avtale i det hele tatt ble inngått, det vil si krav om innvirkning på avtalen, slik at det først og fremst vil være sentrale forutsetninger og forventninger som vil være beskyttelsesverdige.

Partenes innbyrdes forhold

Partenes innbyrdes forhold vil kunne få betydning for fortolkningen, idet rettspraksis stiller strengere krav til klarhet i utformingen og til vedtagelsen av avtalens vilkår hos den svakere part, dersom en kontraktspartner har utnyttet sin markeds- og forhandlingsmakt til å inngå en avtale som er urimelig byrdende eller uheldig for den svake part. Gjennom innskrenkende og utvidende fortolkning av avtalevilkårene kan domstolene fravike avtalens objektive ordlyd, og komme frem til en mer rimelig og balansert fortolkning gjennom såkalt skjult avtalesensur, uten å måtte benytte eksempelvis avtaleloven § 36. Særlig uklarhetsregelen (nedenfor) vil kunne gå utover den sterkere mer profesjonelle part, dersom avtalevilkårene ikke er utformet i fellesskap. For standardavtaler vil avtaleloven § 37 få anvendelse i avtale mellom profesjonell næringsdrivende og forbruker.

For at domstolene skal fortolke avtalens ordlyd innskrenkende eller utvidende for å beskytte en svakere part, kreves normalt sterke rimelighetsgrunner eller klare holdepunkter, jf. Rt.2000 s. 806 (s. 812):

”Det er ikke grunnlag for å fravike ordlyden i avtalen i vår sak ved tolkning. Avtalen er enkel, og ordlyden er klar. Begge parter har akseptert at det er risiko for endringer. Noe annet ville vært lett å avtale. Oslo Lysverker var en ytterst profesjonell aktør, og det var selskapet som førte avtalen i pennen. Hol kommune hadde ikke tilsvarende innsikt, og fikk heller ikke tilgang til relevante tallopplysninger fra selskapet. Skulle man fravike ordlyden, måtte det kreves sterke holdepunkter, og slike holdepunkter finnes ikke”.

Det vil således normalt være betraktelig mindre rom for å bygge på subjektive forutsetninger og rimelighetsbetraktninger og fravike ordlyden, når partene begge er profesjonelle og rimelig likeverdige i situasjonen forut for den inngåtte avtalen. Den objektive forståelse vil da legges til grunn, selv om den kan være til dels urimelig for den ene part som følge av ukjente forhold på avtaletidspunktet eller senere endrede forhold. I profesjonelle forhold vil den klare hovedregel at man faller ned på den objektive fortolkning av utsagnene, og i næringsforhold bygger således rettspraksis normalt på en strengt objektiv fortolkning av partenes utsagn, jf. Rt. 2005 s. 268 og Rt. 2002 s. 1155 (s. 1159 og 1160):

”At prinsippet om objektiv fortolkning har særlig styrke i avtaler mellom næringsdrivende, understrekes av forretningslivets behov for sikkerhet og forutberegnelighet, som åpenbart fremmes best av en tolkning basert på objektive, tilgjengelige elementer. Jeg antar også at det er riktig, som fremholdt av den ankende part, at betydningen av en fortolkning basert på avtalens ordlyd kan være økende. Det forekommer formentlig ofte at tredjeparter må forholde seg til avtalte rettigheter, enten i forbindelse med garanti- eller sikkerhetsstillelse eller ved overdragelser, for eksempel av fast eiendom med tilknyttete utleieavtaler. Hensynet til tredjeparter taler for en objektiv fortolkning basert på avtalens tekst. Jeg viser i så måte til Rt-1998-1584, som riktignok gjaldt tolkning av selskapsvedtekter ved forkjøpsrett til aksjer. Men subjektive fortolkningsmomenter har også sin selvsagte plass i næringslivets kontrakter. Kan det påvises at kontraktspartene har hatt en felles forståelse som avviker fra kontraktens ordlyd, må dette legges til grunn i rettsforholdet mellom dem. Det generelle utgangspunkt jeg har angitt kan likevel ha betydning for den bevisstyrke som i slike tilfeller må kreves”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)