Ved fortolkning i vid forstand tar man i tillegg til ordlyden hensyn til ”alle relevante forhold” ved den spesifikke avtalesituasjonen mellom partene. Det er da først og fremst vanlig å ta hensyn til blant annet avtalesituasjonen generelt, forutgående forhandlinger, avtalepraksis mellom partene, partenes etterfølgende opptreden, avtalens form og vederlag. Man vurderer da flere av disse momentene i sammenheng, jf. eksempelvis Rt. 1984 s. 44 (s. 49):

”Jeg er ikke enig med lagmannsretten i at Sameiet har rett til å kreve den til enhver tid høyeste lovlige leie. Verken bestemmelsens ordlyd, dens forhistorie eller Sameiets opptreden etter avtaleinngåelsen gir etter min mening holdepunkt for at Sameiet kan kreve leieregulering utover det som måtte følge av avtalens punkt 2 annet ledd og punkt 7”.

1. Avtalesituasjonen

Avtalesituasjonen generelt ved inngåelsestidspunktet vil normalt kunne fortelle en del om hva partene hadde til hensikt å inngå kontrakt om. Relevante momenter vil kunne være: Hvordan var markedssituasjonen? Kjøpers eller selgers marked? Hva var partenes innbyrdes stilling? Hva slags økonomi hadde partene? Hva var den faktiske bakgrunnen og motivasjonen for å inngå en avtale? Hvilke forutsetninger var viktige for partene, og kom noen av disse forutsetningene til faktisk uttrykk mellom partene? Hvilket tidsperspektiv og omfang hadde partene for avtalen? Et eksempel på at avtalesituasjonen ble trukket inn som tolkingsmoment for avtalen har vi i Rt. 1989 side 79 (s. 83 og 84):

”Partene har i sine forklaringer i saken gitt uttrykk for nokså forskjellige oppfatninger om hvilke forutsetninger som lå til grunn for rettsstiftelsen. Det byr således på atskillige problemer å fastlegge det nærmere innhold i det rettsforhold som ble etablert. Imidlertid mener jeg at det kan trekkes visse slutninger fra den situasjon som forelå da samtykket ble gitt og Bjørn Fredriksen skulle oppføre huset. Jeg mener også å finne visse holdepunkter i partenes etterfølgende atferd, nærmere bestemt det økonomiske oppgjør som er kommet til uttrykk i kvitteringen av 30. november 1964”.

Avtalesituasjonen kan ha særlig betydning ved tolkingen av avtaler mellom parter som ikke er jevnbyrdige. Hvis den ene part har blitt presset inn i en avtale og blitt ”offer” for den andre parts forhandlingsmakt, kan det tilsi at man fortolker enkelte vilkår innskrenkende til gunst for den svake part i tilfeller der forhandlingsovertaket har gitt urimelige situasjoner.

Avtalesituasjonen kan si en god del om formålet med avtalen, og hvordan avtalen var ment å fungere operativt, jf. Rt. 1990 s. 626 (s. 631):

”Det ligger i selve avtalesituasjonen at forutsetningen var å sikre en langsiktig drift, forutsatt at denne kunne bli lønnsom. I bergverksforhold av denne art er det ofte tale om betydelige investeringer, slik som i vår sak, og også om opparbeidelse av markeder over lang tid”.

Avtalesituasjonen kan også bidra til å kaste lys over partenes subjektive forutsetninger med avtalen, jf. Rt. 1960 s. 848 (s. 851)

“Hvis man ved kontraktavslutningen i 1906 bare hadde avståelse av bruksrett til grunn for disse begrensede anlegg for øye, er det i og for seg forståelig at man mente at kontrakten etter sitt innhold hadde fått en adekvat ordlyd, og at det ikke falt gårdbrukerne inn å ta ytterligere forbehold. Skal man i dag utelukkende på grunnlag av hva vi vet om forholdene i 1906, ta stilling til spørsmålet om hvilken av de to tolkningsmuligheter bør gis fortrinnet, finner jeg på bakgrunn av hva jeg foran har anført, at de beste grunner taler for at de ankende parters oppfatning i hovedsaken er den riktige”.

2. Forutgående forhandlinger

Etter UNIDROIT-prinsippene art. 4.3 litra (a) skal det også tas hensyn til “preliminary negotiations between the Parties”. Forutgående forhandlinger er en del av avtalesituasjonen, men er så direkte og konkret tilknyttet avtalens innhold at forhandlinger mellom partene ofte tillegges betydelig vekt ved uklarhet i avtalen.

Brev, e-poster, møtereferater, vitneforklaringer om møter, kan gi klare indikasjoner på hva partene mente å binde seg til og hvilke forutsetninger som klart kom til uttrykk mellom partene, jf. Rt. 1980 side 84 (s. 89):

”Når det forlik som ble inngått i 1966, og herunder det omtvistede forbehold, skal fortolkes, må det skje under en helhetsvurdering. De opplysninger hver av partene satt inne med, og de øvrige formuleringer i det brev som innledet den avsluttende skriftlige del av forliksforhandlingene, kommer da inn i bildet. Partene er enige om at den muntlige kontakt det hadde vært forut, ikke kan bidra til å belyse spørsmålet”.

I Rt. 1991 s. 719 (Hardhaus-dommen s. 724) ble det lagt avgjørende vekt på kontraktsforhandlingene i å fatslå hvilken rekkevidde vilkåret ”direkte følge av mangelen” skulle ha:

”Tross den usikkerheten det her gis uttrykk for, viser imidlertid brev, notater m.v. som ble utarbeidet i forbindelse med kontraktsforhandlingene at begge parter mente at ansvar for mer katastrofeartede følger av begrensete mangler falt utenfor verkstedets ansvar. Derimot synes verken rederieller verkstedsiden under kontraktsforhandlingene å ha gitt uttrykk for noen klar og entydig oppfatning om hvilket ansvar som fulgte av begrensningen om at skaden måtte være en "direkte følge av mangelen"”.

Forutgående forhandlinger får også ofte betydning som bekreftelse på at ordlyden er et resultat av nøye overveielse, i tilfeller der den annen part hevder at vilkåret må fortolkes innskrenkende pga. press, urimelighet, jf. Rt. 1975 s. 882: "Jeg kan la det stå åpent om ordlyden alene hadde vært tilstrekkelig til å sette den nye lov ut av spillet. Jeg mener nemlig at det samme resultat entydig kan utledes av de forutgående forhandlinger ... ".

I Rt.1991 s. 220 (Sollia borettslag s. 225) ble det vektlagt at forhandlingene viste at den målemetode som ble valgt var et resultat av gjennomtenkt :

”Et meget sentralt poeng for Sollia i forbindelse med prosedyren for Høyesterett har vært å forsøke å påvise at denne avtalebestemmelsen er et resultat av en rent forretningsmessig tautrekking, m.a.o. av forhandlinger som viser at partene nettopp ikke har oppfattet rettsforholdet slik at ingen skulle tjene eller tape penger. Jeg kan ikke se at dette er påvist. Tvert imot bekrefter forhandlingene at dette har vært formålet. Begge parter var forut for kontraktsinngåelsen sterkt opptatt av og ønsket å finne frem til den mest pålitelige metode for å fastslå det faktiske forbruk av fjernvarme. Når beregning etter areal ble foretrukket, var det fordi dette ble ansett som er mer pålitelig metode enn å fastslå forbruket ved måling. Ingen av metodene ble imidlertid oppfattet som særlig pålitelige”.

Forarbeider kan også få betydning for vedtektsbestemmelser, der man i mindre grad kan legge vekt på subjektive forutsetninger, siden vedtekter binder senere aksjonærer opp mot selskapet, jf. Rt. 1994 side 471 (s. 475):

”De momenter jeg har pekt på, særlig de relevante forarbeider til bestemmelsen i vedtektenes § 5, leder etter min mening til at bestemmelsen må forstås slik at forkjøpsretten ikke utløses ved overdragelse til andre aksjonærer”.

3. Tidligere avtalepraksis

Hvordan partene tidligere har avtalt og innrettet seg i gamle kontrakter, vil kunne gi informasjon om hvordan en nyere avtale skal forstås. Begge parter vil nemlig normalt ha visse forventninger om at opptredenen og kontraktsforholdet i den nye avtalen samsvarer med tidligere praksis og løsninger, med mindre noe annet er kommet til uttrykk. Tidligere kontrakter kan således få betydning for avtaletolkingen. Etter UNIDROIT-prinsippene art. 4.3 (b) skal det i avtaletolkingen tas hensyn til “practices which the parties have established between themselves”.

Spesielt parter som ofte og jevnlig inngår avtaler med hverandre vil kunne forutsette metoder og fremgangsmåter fra tidligere praksis, når de avtaler på nytt enten ved å la være ta med tidligere vilkår, eller gjennom å forutsette at et nytt vilkår må fortolkes i samsvar med tidligere løsning av et gammelt vilkår. Tidligere praksis vil derfor typisk være særlig relevant i løpende kontraktsforhold. Relevansen av tidligere avtalepraksis blir større jo lengre partene har hatt et løpende foretningsforhold til hverandre.

4. Partenes etterfølgende opptreden

Partenes etterfølgende opptreden vil ofte få betydning for tolkningen av kontrakten, idet etterfølgende opptreden, handlinger, reaksjoner mv. ofte kan si noe om hvordan partene i praksis har oppfattet kontrakten før den kontraktsrettslige tvist har oppstått. Etter UNIDROIT-prinsippene art. 4.3 bokstav c) skal det i fortolkning legges vekt på: “the conduct of the parties subsequent to the conclusion of the contract”

Hvis en eller begge parter opptrer i samsvar med en spesifikk fortolkning, vil det ofte kunne føre til at den fortolkning som best samsvarer med partenes etterfølgende opptreden velges, jf. Rt. 1981 s. 445: "Den forståelse av kontrakten som her er nevnt, bekreftes av partenes etterfølgende opptreden."

I Rt. 2002 s. 1155 (s. 1161) ble det lagt til grunn at faktisk videreleie av lokalene til en høyere utleie ikke var forenlig med at en fremleieklausul slo fast at fremleie skulle skje til “denne utleieavtalens betingelser”.

Partenes etterfølgende opptreden kan også få betydning i forhold til at det kan oppstå visse rettsvirkninger av den ene partens innrettelse etter en konkret fortolkning av et senere omstridt avtalevilkår, dersom den andre part utviser passivitet i forhold til en synbar innrettelse uten å protestere, jf. Rt. 1998 s. 613 (s. 618):

”Endog om banken ut fra en objektiv avtaletolking må sies å ha en uriktig avtaleforståelse, kan kommunens langvarige passivitet og manglende reklamasjon føre til at bankens oppfatning må legges til grunn. Iallfall må det gjelde så lenge denne oppfatning ikke er i åpenbar strid med en riktig forståelse av septemberavtalen”.

I Rt.1993 s.149 (Bergen kino-dommen s. 153) ble det vektlagt at den ene parten rent faktisk opptrådte i samsvar med den fortolkning som motparten senere forfektet:

“Når avtalegrunnlaget ikke gir noen sikker løsning på spørsmålet om garantienes innhold, må en undersøke om det etterfølgende forløp kan belyse de avtalene som er inngått. Banken stillet rent faktisk garantier for de årlige leiebeløp for hvert år til og med 1987. Denne fremgangsmåten kan ha vært brukt fordi leiebeløpene endret seg. Men fremgangsmåten viser likevel, slik som lagmannsretten har påpekt, at alle tre parter i kontrakts- og garantiforholdet hadde innrettet seg på ettårige garantier i fireårsperioden, slik at nye garantier hvert år avløste de gamle”.

5. Form, pris og innhold

Utgangspunktet er som kjent formfrihet i avtaleretten med noen unntak. Likevel kan graden av detaljer si noe om graden av binding. Selv om det i norsk rett, til forskjell fra anglo-amerikansk rett, er større muligheter til å legge vekt på forhold utenfor ordlyden i fortolkningen, vil en meget detaljert og gjennomarbeidet avtaletekst i kommersielle likeverdige kontraktsforhold tilsi at domstolene er varsomme med å innfortolke momenter som ikke følger av avtalens ordlyd.

Motsatt vil en avtale som hurtig er rablet ned eller som ble inngått muntlig hurtig, eller fremstår som ufullstendig, lettere kunne fortolkes eller utfylles med relevante forhold i avtalesituasjonen og subjektive eller objektive forutsetninger ved avtaleinngåelsen, jf. Rt.1978 s. 702 (s. 706):

”Etter min oppfatning kan det ikke rettes noen bebreidelse mot Christiansen for at han, da engasjementet ble innledet, forlangte den form for vederlag han gjorde, og ved NHK's holdning fikk godtatt som gjeldende. Når jeg likevel er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, har det sin bakgrunn i at vederlagsordningen, som en konsekvens av måten den er blitt til på, bærer preg av midlertidighet og ufullstendighet”.

Videre vil graden av forpliktelsens byrde etter avtalens innhold også kunne være relevant, ettersom man normalt vil legge til grunn den minst byrdende fortolkning for partene ved uklarhet. Hvor krevende eller vanskelige avtalens innhold er opp mot partens motytelse som pris, vil dermed også kunne ha relevans.

Prisen, motytelsen og vederlagets størrelse vil kunne si noe om de forventninger som ligger i avtalens vilkår både i forhold til en kontraktsgjenstand og kontraktens øvrige vilkår. Hovedregelen er at jo høyere pris, jo mer vil man normalt kunne forvente av motytelsen, med mindre noe annet er avtalt.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)