Noe av det viktigste domstolene gjør på formuesrettens område er å tolke avtaler. De aller fleste sivile tvister omfatter tolking av avtaler på en eller annen måte. Avtaletolking er å finne ut hva avtalen sier, nærmere bestemt å finne meningsinnholdet i kontrakten som partene er rettslig bundet til å oppfylle (hvilke rettigheter og forpliktelser partene har i henhold til avtalen), samt eventuelt hva konsekvensene av kontraktsbrudd vil være dersom det er regulert i avtalen, jf. Rt. 1993 s. 564 (s. 569):

” Det primære formål ved all kontraktstolking er å finne ut hva partene har ment”.

Sluttformålet med avtaletolkingen er å fastslå hvilke rettsvirkninger avtalen gir mellom partene i forhold oppfyllelse eller mislighold. I rettspraksis er det utviklet enkelte prinsipper for hvordan en avtale skal fortolkes (tolkingsprinsipper), som vil være veiledende for hvilket tolkingsresultat domstolene kommer til. Dersom det er andre overenskomster utenfor formuesrettens område som ektepakter, skifteavtaler eller testament, vil også mange av de samme tolkingsprinsippene også kunne komme til anvendelse så langt de passer. Mange av de samme tolkingsmomentene er også relevante ved avtalesensur, der man fortolker de dispositive utsagn før man tar stilling til om de bør gjøres gjeldende etter sitt innhold.

Tolkingen leder tett opp til kontraktsretten, som eks. kjøpsrett eller annen spesiell kontraktsrett, der fortolkning av avtalen er en nødvendig forutsetning for å fastslå hvilke rettigheter og plikter og rettsvirkninger som avtaleforholdet skal få mellom partene. Når man skal finne ut om en ting har mangel, må retten alltid fortolke avtalen først for å finne ut hva slags egenskaper som det er avtalt at tingen skal ha, eller hva slags tjeneste eller annen ytelse som den andre skal prestere i forhold til pris, leveringstidspunkt, kvalitet, kvantitet, utseende, art, omfang mv. Selv dersom det ikke er inngått skriftlig avtale, må eventuell muntlig avtale som anses bevist og avtalesituasjonen for øvrig med partenes faktiske handlinger og opptreden fortolkes, for å slå fast hva avtalens rettslig bindende vilkår går ut på.

Fortolkning av avtaler og hva partene har ment, må skilles fra bevisreglene om hva som faktisk ble ytret mellom partene. Bevisreglene vil si noe om hvem som har bevisbyrden for å bevise (må bevise) at noe er avtalt eller ikke er avtalt, samt si noe om hvem som skal bære risiko ved uklarhet rundt bevisene (tvilsrisikoen).

Utgangspunkt er at dersom partene er enige om en avtales innhold, eller det kan fastlegges/bevises en felles forståelse av avtalens innhold, vil en subjektiv tolkningsteori legges til grunn. Domstolene vil da legge til grunn partenes fellesforståelse slik de selv har oppfattet avtalens innhold. Den felles forståelse vil også legges til grunn dersom den kan påvises, selv der hvor den avviker fra en normal språklig fortolkning, jf. RG 1992 s. 728 (voldgift): "Hvis begge parter i et kontraktsforhold har forstått kontrakten på samme måte, vil denne felles forståelse være avgjørende, ikke bare hvor kontrakten er taus, men også på punkter hvor kontraktens ord synes å angi en avvikende løsning".

Det samme ble uttalt i Rt. 2003 s. 1132 (Norrøna fly avsnitt 35):

”Subjektive momenter ved fortolkningen kan imidlertid også i næringslivets kontrakter føre til en annen forståelse enn det som følger av kontraktens ordlyd. I de tilfeller det kan påvises at kontraktspartene har hatt en felles forståelse som avviker fra en naturlig forståelse av kontrakten, må den omforente forståelse legges til grunn. Det kreves i slike tilfeller relativt klare holdepunkter for at partene har vært enige om en avvikende forståelse”.

Imidlertid vil partene i de fleste tvister være uenige om hvordan avtalen skal forstås, og ha ulike forutsetninger og forventninger til avtalens innhold, og det lar seg i mange saker ikke bevise en felles forståelse av avtalens ordlyd (vilkår). Dersom partene er uenige om fortolkningen, og ingen felles forståelse kan bevises, vil det normalt legges til grunn en objektiv tolkingsteori, og en objektiv fortolkning av partenes utsagn er derfor det vanlige utgangspunktet i norsk rett, jf. Rt. 1980 s. 84 (s. 91 fra byrettens dom):

”Partene hevder å ha lagt hver sin mening i forbeholdet. Det avgjørende her blir da hva saksøkte med rimelighet kan legge i ovennevnte utsagn slik det framtrer etter sitt innhold og etter hele situasjonen. Dette spørsmålet må løses på grunnlag av avtalerettslige regler. Hovedregelen er da at utsagnet skal tolkes objektivt”.

Utgangspunktet etter norsk rett er dermed at det så langt som mulig legges til grunn en felles forståelse, men ellers en objektiv forståelse der noen felles forståelse ikke kan påvises., jf. også UNIDROITS Principles art 4.1:

“(Intention of the parties) (1) A contract shall be interpreted according to the common intention of the parties. (2) If such an intention cannot be established, the contract shall be interpreted according to the meaning that reasonable persons of the same kind as the parties would give to it in the same circumstances”.

Ved uenighet vil det normalt være det objektive innholdet i et utsagn som vil være avgjørende ved tolkingen, mens det ved enighet eller bevist felles forståelse legges til grunn en subjektiv forståelse, jf. regelen som er nedfelt i kjøpsloven § 89 første ledd:

Ӥ 89. Tolking av partsutsagn.

(1) En parts utsagn eller handlemåte tolkes i samsvar med hans mening når den annen part forsto eller måtte forstå hva meningen var. Ellers legger en til grunn den forståelse som en fornuftig person i samme stilling som den annen part rimeligvis ville ha hatt under tilsvarende forhold.

(2) Når en skal fastlegge meningen eller forståelsen etter første ledd, tas det omsyn til alle relevante forhold i saken, så som forhandlingene, den praksis partene har fulgt seg imellom, handelsbruk og partenes seinere handlemåte”.

Ved uenighet blir det etter ulovfestet rett spørsmål om hva mottaker objektivt sett ”med rimelighet” kunne legge i utsagnet som blir avgjørende. I ”med rimelighet” ligger det en henvisning til hvilken berettiget forventning som utsagnet objektivt sett gir, jf. prinsippet om berettiget forventning. Av den grunn henviser kjøpsloven § 89 første ledd annet punktum der felles forståelse ikke kan klarlegges til ”den forståelse som en fornuftig person i samme stilling som den annen part rimeligvis ville ha hatt under tilsvarende forhold”.

I den felles nordiske utredningen til ny kjøpslov NU 1984:5 s 392 ble det oppsummert følgende om avtaletolking i norsk rett:

”I norsk avtale- og kjøpsrett er det ikke gitt noen generell lovregel om tolking av kontrakter. Moderne norsk teori legger til grunn et objektivt tolkingsprinsipp hvor formålet er å finne fram til den objektivt sett rimelige og fornuftige mening i kontraktens bestemmelser. Det tas omsyn til alle de forhold som i det foreliggende tilfelle kan belyse forståelsen og som er tilgjenglige for begge parter (se Knophs oversikt 8. utg s 407-410)”.

Ved objektiv tolking er spørsmålet hvilken forståelse en alminnelig fornuftig person i tilsvarende situasjon ville ha lagt i kontraktens uttrykk med kjennskap til partenes fagterminologi, språkbruk mv. Videre vil partenes opptreden, praksis mellom partene og handelsbruk mv. kunne gi spesifikke forventninger til utsagnets innhold, og regelen i annet ledd slår fast at det ved fortolkningen av den objektive meningsinnhold og den forventning som normalt kan utledes kan tas hensyn til ”alle relevante forhold i saken, så som forhandlingene, den praksis partene har fulgt seg imellom, handelsbruk og partenes seinere handlemåte”.

Etter norsk rett har man derfor ved uenighet om avtalens innhold lagt til grunn en modifisert objektiv tolkningsteori, jf. Rt. 1979 s. 676 (Bergensmeieriet):

"Hvilke forutsetninger partene måtte ha hatt om reguleringsgrunnlaget da kontrakten ble inngått, er uklart. Når uttrykket "pengeverdien" er brukt, taler dette iallfall klart mot at reguleringen skal skje på grunnlag av tomteverdien. En mulig forutsetning fra Odfjells side om at regulering skulle skje på grunnlag av tomteverdien, kan ikke slå igjennom overfor en objektiv tolkning av kontrakten. ... At det har skjedd en sterk prisstigning på tomter i det området eiendommen ligger, kan i dette tilfelle ikke gi grunnlag for en annen løsning enn den som følger av en objektiv tolkning av kontrakten."

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)