En fullmakt kan overskrides ved at beløpsgrenser og andre vilkår for å inngå avtale i fullmakten overskrides, eller ved at avtale inngås selv om en oppdragsfullmakt er trukket tilbake. En annen variant er at avtale inngås i fullmaktsgiverens navn, uten at fullmektigen overhodet besitter fullmakt.

Man sier da gjerne at interne instrukser mellom fullmaktsgiver og fullmektigen er brutt. Hvis medkontrahenten er i aktsom god tro og ikke kjenner til at den interne instruksen er brutt, vil medkontrahenten normalt ha berettigede forventninger om at avtale er gyldig inngått. Ved overskridelse av interne instrukser i fullmaktsforholdet er det klare utgangspunkt at avtale kun stifter rett og plikt utad for fullmaktsgiver, når medkontrahenten er i aktsom god tro, jf. avtaleloven § 11 første ledd, der interne instrukser i lovteksten omtales som «forskrifter».:

”Har fuldmægtigen handlet i strid med forskrifter, som fuldmagtsgiveren har git ham, og forstod tredjemand det eller burde han forstaat det, blir retshandelen ikke bindende for fuldmagtsgiveren, selv om den ligger indenfor fuldmagten”.

Hvis medkontrahenten var i aktsom god tro, kan fullmaktgiver være bundet ved såkalte frasagnsfulmakter og stillingsfullmakter (selvstendige fullmakter), dersom fullmektigen fremstår som legitimert etter den meddelte fullmakt eller stillingen til å inngå en avtale av slikt omfang og art. Ved oppdragsfullmakter (uselvstendig fullmakt) vil fullmaktsgiver ikke være bundet, selv om den interne fullmakten er overskredet. Aktsom god tro eller ond tro hos tredjeperson har derfor ingen betydning ved oppdragsfullmakt, jf. avtaleloven § 11 annet ledd:

”Har fuldmagtsgiveren bare meddelt fuldmagten til fuldmægtigen (§ 18), gjælder det samme, selv om tredjemand var i god tro”.

Forskjellen skyldes at frasagnsfullmakter og stillingsfullmakter begge selvstendig meddeler medkontrahenten at fullmektigen er legitimert til å opptre på fullmaktsgiverens vegne, mens medkontrahenten ved oppdragsfullmakt ikke har fått noen synbar meddelelse eller informasjon som skulle tilsi at fullmektigen har kompetanse til å binde fullmaktsgiver (er legitimert). Medkontrahenten vil derfor ved oppdragsfullmakt ikke ha tilsvarende beskyttelsesverdige forventninger om at fullmektigen hadde fullmakt til inngå avtale på fullmaktsgiverens vegne. Overskridelse av oppdragsfullmakt vil derfor aldri føre til at fullmaktsgiver blir bundet. Legitimasjonen og fullmakten er sammenfallende ved oppdragsfullmakt, idet fullmektigen ikke er legitimert til å disponere mer enn det som fremgår av fullmakten.

Når man skal ta stilling til en fullmakts grenser, må man se på hvordan fullmakten er synliggjort overfor tredjemann, og hva fullmektigen fremstår som berettiget til å gjøre overfor for medkontrahenten. Når det gjelder hvilken legitimasjon fullmektigen innehar overfor medkontrahtenen, må man både ved frasagnsfullmaktene og stillingsfullmaktene som utgangspunkt tolke fullmaktserklæringen eller stillingsfullmakten etter samme prinsipper som ellers gjelder for tolking av utsagn på formuerettens område, der man tar hensyn til hva som er vanlig innenfor de ulike bransjer og livsområder, der man vurderer hvilke rimelige berettigede forventninger medkontrahenten må antas å ha fått gjennom meddelelsen av fullmakten eller som en stilling etter sedvane må antas å gi medkontrahenten

En nærmere beskrivelse av fullmaktens grenser er gitt i forarbeidene til avtaleloven Ot.prp.nr. 63 (1917) s. 40:

”Fuldmagtens grænse bestemmes i det enkelte tilfælde ved den retshandel som fuldmagtsgiveren har foretat overfor tredjemand. Ligger fuldmagten i den stilling vedkommende indtar, bestemmes den ved en fortolkning av den lov eller sedvane som hjemler fuldmagten, se Platou 1. c. side 267. Foretar fuldmægtigen en retshandel utenfor fuldmagtens grænse, binder den ikke fuldmagtsgiveren. Han kan imidlertid godkjende, ratihabere, den, og gjør han det, blir forholdet ganske det samme som om den hadde ligget indenfor fuldmagtens grænse. Hvis fuldmagtsgiveren ikke vil godkjende en slik retshandel, blir som regel fuldmægtigen ansvarlig, se nærmere § 26”.

Tilsvarende regler finnes ved overskridelse av representasjonsrett etter aksjeloven og selskapsloven., jf. aksjeloven § 6-33:

”Har noen som representerer selskapet utad etter reglene i §§ 6-30 til 6-32 ved disposisjon på selskapets vegne gått ut over sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet når selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten ble overskredet, og det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende”.

og selskapsloven § 2-22 annet ledd:

Ӥ 2-22.

(1) Begrensning i signaturretten som nevnt i § 2-21 første og annet ledd kan bare gjøres gjeldende overfor tredjemann når opplysning om avtalen eller beslutningen er registrert i Foretaksregisteret eller når tredjemann kjente eller burde kjent begrensningen.

(2) Har noen som representerer selskap utad ved handling på vegne av selskapet overskredet sin myndighet, er handlingen ikke bindende for selskapet dersom medkontrahenten innså eller burde innse at myndigheten ble overskredet, og det derfor ville stride mot redelighet og god tro å gjøre rett etter handlingen gjeldende”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)