Selv om standardvilkårene er vedtatt vil det likevel kunne være at avtalevilkårene fortolkes innskrenkende til forbrukers gunst etter avtaleloven § 37. Avtaleloven § 37 ble gitt for å gjennomføre EUs forbrukerdirektiv 93/13 innenfor EØS, og ble gitt for å styrke forbrukervernet i all avtaletolking, der standardavtaler inngår. Avtaleloven § 37 nr. 1 og 2 supplerer regelen i avtaleloven § 36, når avtaleloven § 36 anvendes på standardavataler i forbrukerforhold.

Avtaleloven § 37 nr. 1 slår fast at senere inntrådte forhold ikke skal går utover forbruker, mens avtaleloven § 37 nr. 2 slår fast at forbruker kan kreve at resten av avtalen fastholdes dersom enkeltvilkår må sensureres. Spesielt viktig er avtaleloven § 37 nr. 3 at vilkårene ved tvil tolkes til fordel for forbrukeren og i disfavør av den som har skrevet avtalen.

Avtaleloven § 37 lyder slik:

”§ 37. For vilkår som ikke er individuelt forhandlet, og som inngår i en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende, gjelder følgende: 1. Ved anvendelse av § 36 skal det tas hensyn til forhold som nevnt i § 36 annet ledd. Senere inntrådte forhold skal likevel ikke tillegges betydning til skade for forbrukeren med den virkning at et avtalevilkår som ellers ville anses som urimelig, blir ansett som rimelig.

2. Hvis ett eller flere avtalevilkår medfører en betydelig skjevhet til skade for forbrukeren i de rettigheter og plikter partene har etter avtalen, kan forbrukeren ved anvendelse av § 36 kreve at avtalen for øvrig skal være bindende for partene, dersom den kan bestå med uforandret innhold.

3. Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren.

4. En næringsdrivende som hevder at et avtalevilkår er individuelt forhandlet, må godtgjøre dette.

Med forbruker menes i denne bestemmelsen enhver fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Inneholder en avtale som har nær tilknytning til EØS-landenes territorium, en bestemmelse om at lovgivningen i et land utenfor dette området skal anvendes på avtalen, gjelder bestemmelsen ikke for spørsmål om urimelige avtalevilkår mellom en forbruker og en næringsdrivende, hvis forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse mot slike vilkår”.

Standardvilkår vil måtte vike for preseptoriske regler, og kan også utsettes for avtalesensur etter avtaleloven § 36, selv om urimelige vilkår ofte ikke vil ansees som vedtatt uten uttrykkelig vedtakelse. Dessuten kan naturligvis standardvilkår fravikes gjennom egen avtale, slik at man kan be om og få avtalt at hele eller deler av bedriftens standardvilkår ikke skal gjelde.

Hvis partene endrer eller supplerer standardvilkårene, oppstår det ved tolkingen spørsmål om de standardiserte eller de individuelt forhandlede vilkår skal legges til grunn. Hovedregelen er da at det individuelt forhandlede, vil går foran standardvilkåret ved motstrid, jf. også UNIDROIT art. 2.21:

”In case of conflict between a standard term and a term which is not a standard term the latter prevails”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)