Standardvilkår er kontraktsvilkår som er utarbeidet på forhånd, og som tilsiktes anvendt i et ubestemt antall fremtidige, konkrete kontraktsforhold av en nærmere bestemt type. Det er gjerne større bedrifter som har mange kontraktspartnere daglig, slik som busselskap, turoperatører, NSB, fergeselskaper, nettbutikker mv. som benytter standardvilkår. Fordelen med standardvilkår er at avtaler kan inngås raskt og enkelt uten at større avtalevilkår må undertegnes for hver transaksjon.

Ved standardvilkår vil spørsmålet være om partene har vedtatt vilkårene i sin helhet, det såkalte vedtagelsesspørsmålet. Standardvilkår kan vedtas på to måter:

1. Standardvilkårene kan utgjøre hele avtalen ved benyttelse av en tjeneste eller transaksjon.

2. Det kan inngås avtale der det er henvist til standardvilkårene i avtalen.

Ved siden av uttrykkelig vedtakelse har man også hypotetisk vedtakelse, der man legger til grunn at avtale ville vært inngått også med fullt ut kjennskap til alle standardvilkår. Gyldig avtale vil i slike tilfeller normalt anses som inngått, idet hensynet til en effektiv avtaleinngåelse normalt vil være viktig for omsetningslivet og vil være til partenes fordel i de fleste tilfeller. Rettspraksis vil imidlertid kunne sensurere overraskende og ubalanserte vilkår, som i urimelig grad forrykker balansen i et gjensidig bebyrdende avtaleforhold mellom partene.

Utgangspunktet i norsk rett er likevel at standardvilkårene må ha kommet den aksepterende part til kunnskap ved avtaleinngåelsen for at standarvilkårene skal være vedtatt. Imidlertid vil det ofte være praktisk umulig å få satt seg inn i eller få presentert standardvilkår ved avtaleinngåelsen. Eksempelvis vil man normalt ikke være kjent med alle Sporveiens befordringsvedtekter mv. når man kjøper trikkebillett.

Hovedregelen er at standardvilkår vil bli akseptert som en del av avtalen dersom henvisningen skjer på en måte som ikke er uvanlig eller atypisk, og dersom vilkårene i rimelig grad er gjort tilgjengelig for den annen part.

Atypiske, ressurskrevende og urimelige standardvilkår vil normalt vanskelig kunne stå seg med mindre de klart er vedtatt gjennom eksplisitt vedtakelse. Det samme gjelder ansvarsfraskrivelser som ikke klart er kommet til syne for den aksepterende part. Sent presenterte avtalevilkår, slik at parten ikke får tid til å områ seg under avtaleslutningen eller mister muligheten til å velge en annen, vil også vanskelig aksepteres. Vesentlige avvik fra deklaratoriske rettsregler som bakgrunnsretten kan også begrunne at avviket må fremtre klart.

Dermed vil man måtte supplere vedtagelsesspørsmålet med forventningsprinsippet, og hvilken aktsomhet som det er rimelig å stille for den kontraherende part ved avtaleinngåelsen, som veies opp mot hvor tilgjengelige og ”normale” standardvilkårene er, samt når i avtaleslutningen de er presentert.

Hvis standardvilkåret fremkommer som overraskende, byrdefullt for parten og utenfor det normale og rimelige, vil man vanskelig kunne anse det som vedtatt uten uttrykkelig vedtakelse. Motsatt hvis standardvilkåret er vanlig og rimelig, er presentert tydelig og tidlig i prosessen og ligger innenfor det som er normal bransjepraksis, vil det lettere kunne anses som vedtatt, jf. Rt. 1973 s. 967 (Speditør-dommen s. 971):

”Nå er G. Mathisen Spedisjon A/S og enkelte andre firmaer ikke medlemmer av speditørforbundet, og avtalen er ikke inngått på de blanketter som forbundets medlemmer bruker, og som gjør blant annet de alminnelige bestemmelser § 16 til et uttrykkelig avtalevilkår. Men jeg mener at når det - som her - foreligger innarbeidede bransjeregler, og disse verken kan anses uvanlige eller urimelige - hvilket jeg mener at speditørforbundets regler ikke kan sies å være - må kontrakten i mangel av annen avtale anses inngått på bransjens vanlige vilkår, jfr. Gaarder i TfR-1955-228 flg., særlig side 233, « Om avisenes annonseavtaler »”.

Bransjepraksis og sedvane vil således kunne være med på å styre berettigede forventninger til hva man skal sette seg inn i. Noen standardvilkår er også så selvsagte og vanlige at det ikke behøves noen særlig uttrykkelig vedtakelse.

Lojalitetshensynet/prinsippet om berettiget forventning og forholdene mellom partene vil også være viktig. Poenget med standardvilkår er at det skal forenkle avtaleinngåelsen ved masseavtaler, og den muligheten skal ikke misbrukes i strid med lojalitethensyn gjennom å snike inn avtalevilkår som forbruker eller en annen svakere part vil finne byrdefullt på en slik måte at avtale ikke ville vært inngått med klar kunnskap om vilkåret.

Det må således foretas en konkret avveining og vurdering for å ta stilling til om et standardvilkår er vedtatt utfra hensikten med vilkåret, partenes stilling, berettiget forventning til avtalens innhold og lojalitet mellom partene mv.

Eldre rettspraksis legger også til grunn at standardvilkår fra offentlige og offentlig eide virksomheter som Oslo Sporveier, NSB, lettere fremstår som rimelige og normale enn for private virksomheter. At standardvilkårene daglig benyttes av mange brukere, uten at de virker urimelig for dem, vil også kunne få betydning.

Dersom standardvilkårene er for byrdefulle og på urimelig måte tilgodeser den ene part og forfordeler risiko, vil de ofte kunne anses som ikke vedtatt uten uttrykkelig vedtakelse, også mellom profesjonelle parter. I Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne avsnitt 73) ble det lagt til grunn at et standardvilkår ikke var vedtatt mellom relativt likeverdige og profesjonelle parter:

”Bestemmelsen er ikke gitt noen fremtredende plass, men er tatt inn i sluttsedlene mellom bestemmelser om salgspant, morarenter, forbehold om prisendringer på grunn av valutaendringer og reklamasjonsfrister. Da denne ansvarsbegrensningsklausulen medfører en betydelig overføring av risiko fra selger til kjøper, og ikke har vært omtalt i forhandlingene mellom partene, finner jeg det klart at den ikke kan anses vedtatt av Aase Gartneri”.

Om standardvilkår er resultat av forhandlinger gjennom bransjeforbund, relevante foreninger og organisasjoner fra begge sider, vil det normalt vektlegges i retning av at standardvilkårene aksepteres, dersom vilkåret er ment å ivareta begge siders interesser, jf. Rt. 1994 s. 626 (s. 630):

”Det er tale om en ansvarsregulering i en standardkontrakt fremkommet gjennom forhandlinger mellom organisasjoner som er representative for spedisjonsbedriftene og kundene. Ansvarsreguleringen bygger således på en avveining av de motstridende interesser som gjør seg gjeldende, herunder hensynet til foreliggende forsikringsmuligheter og til hvem som er nærmest til å tegne forsikring. Ikke minst gjør hensynet til forutberegnelighet og klare og enkle løsninger seg gjeldende med styrke. Etter min mening ville det være uheldig å forrykke den ansvarsfordeling som på dette punkt følger av kontrakten”.

Motsatt dersom det bare er den ene parten som bruker de aktuelle standardvilkårene, vil det trekke mot at de er vedtatt, og særlig dersom de medfører at en forbruker får en dårligere stilling enn det som er rimelig i situasjonen. I forarbeidene er det uttalt at en part som benytter standardkontrakter normalt vil ha ”styrket sin stilling” i forhold til anvendelsen av avtaleloven § 36, jf. Ot.prp.nr.5 (1982-1983) s. 33:

”Det er videre et moment å se hen til hvem som har utarbeidet kontrakten. Dersom den ene part har benyttet sin standardkontrakt, er dette normalt en omstendighet som har styrket hans stilling. « Partenes stilling » kan dessuten referere seg til alder, innsikt, erfaring og andre subjektive forhold”.

Hvordan vedtagelsen er gjort og når man har blitt kjent med den vil normalt tillegges vekt. Standardvilkår kan i prinsippet vedtas etter avtaleinngåelse, dersom parten gjennom etterfølgende opptreden aksepterer vilkåreme og ikke protesterer. Imidlertid vil sen oversendelse av standardvilkår eller vanskelig tilgjengelighet av vilkårene, i sterk grad trekke i retning av at standardvilkårene ikke er vedtatt, selv om vilkårene skulle være vanlige ellers i bransjen. I Rt 1968 s. 1188 (Pakkseddel-dommen) var vilkår trykt på pakkseddel ved en vareleveranse ikke vedtatt, da den først ble kjent ved levering, hvilket var for sent i forhold til at den kunne ansees vedtatt:

”Det står for meg som lite tvilsomt at den ankende parts anførsel om at vilkåret om eiendomsforbehold må anses kontraktsmessig vedtatt, ikke kan føre frem. Selv om det måtte forholde seg så at det er blitt vanlig praksis å forbeholde eiendomsrett ved kjøp og salg av denne art, kan dette åpenbart ikke medføre at kjøperen uten videre blir bundet ved å motta varene, og dette heller ikke på den måte at han blir bundet hvis han ikke protesterer innen en rimelig frist. Det er nok så at den omhandlede klausul for de aller fleste vil fortone seg som betydningsløs; men den betegner like fullt et avvik fra ellers gjeldende regler som innskrenker kjøperens disposisjonsfrihet og kan komme hans øvrige kreditorer til skade. Etter mitt syn på dette spørsmål er det ikke nødvendig for meg i denne forbindelse å gå inn på om forbeholdet må anses tatt overfor rette vedkommende og på en tilstrekkelig tydelig måte. I sistnevnte henseende er stillingen antakelig den samme når det gjelder det neste hovedspørsmål, - gyldigheten av et ensidig forbehold fra selgerens side. Heller ikke her synes det nødvendig å drøfte spørsmålet om rette eller urette adressat; anerkjenner man først adgangen til ensidig forbehold, er det trolig tilstrekkelig at forbeholdet blir meddelt kjøperen samtidig med leveringen, uansett hvem av hans folk er mottaker. Skjønt mer tvilsomt, er det muligens også riktig som anført av den ankende part, at det under den nevnte forutsetning heller ikke spiller noen rolle om klausulen har fått en Side 1192 iøynefallende og fremtredende plass. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, da det som er anført av den ankende part som begrunnelse for en adgang til ensidig forbehold, etter min mening ikke er holdbart”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)