Dereliksjon

At noen legger igjen en avis på toget forteller nestemann at tidligere eier har oppgitt avisen gjennom såkalt dereliksjon. Tingen vil da bli eierløs gjennom oppgivelsen, dereliksjon. Imidlertid vil det på grunn av tingens verdi i andre tilfeller måtte fremstå som klart at forrige passasjer ikke har lagt igjen en pc eller veske for å oppgi den, slik at konkludent atferd må alltid fortolkes ut fra omstendighetene under ett.

Om en gjenstand er derelinkvert av eieren (oppgitt) må bero på en konkret fortolkning av situasjonen, herunder tingens verdi og beskaffenhet, og det må fremstå som klart at tidligere eier gjennom en bevisst handling har oppgitt eiendomsretten, jf. Rt. 1924 s. 170:

”Sakens avgjørelse beror udelukkende paa, hvorvidt det omhandlede anker med kjetting skal antages at være blit derelinkvert av eieren eller ikke. Til at anta dereliksjon vil det utkræves, at opgivelsen av godsets besiddelse er foregaat i den hensigt at opgi eiendomsretten (jfr. Scheels tingsret side 630 note 91 og Gjelsviks tingsret side 357). Spørres der saa, hvorvidt der her foreligger saadanne omstændigheter, at eierens optræden oblektivt berettiger til den si slutning, at han har villet opgi eiendomsretten (jfr. Scheels tingsret side 526), da findes dette spørsmaal at maatte besvares med nei. Eieren kan ikke antages at ha skilt sig ved tingene, men har alene mistet besiddelsen av dem og har opgit at søke dem fundet og tat op fra fjorddypet. Derimot sees der i saken ikke at være oplyst nogen særlig omstændighet, som skulde kunne ha git eieren rimelig grund til med fuldt overlæg bindende og definitivt at frafalde eiendomsretten til gjenstander av saa betydelig værdi, som det her gjælder, til fordel for mulige okkupanter”.

Det er en konkret objektiv fortolkning av de ytre forhold som blir avgjørende for om noe ansees som derilinkvert, jf. Rt. 1970 s. 346 (Ubåt-dommen s. 349)

”Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det omtvistede og tvilsomme spørsmål om hvorvidt eiendomsretten til et skipsvrak kan gå tapt utelukkende som følge av eierens passivitet gjennom et lengre tidsrom. Jeg antar nemlig - som byretten - at en potensiell okkupant under enhver omstendighet må kunne regne med at dereliksjonsvilje er til stede hvis de ytre omstendigheter klart peker i denne retning”.

Passivitet

Som nevnt kan passivitet få betydning for at utsagn fremstår som dispositive, slik at avtale er inngått. Passivitet kan imidlertid også medføre at et avtaleforhold er etablert gjennom passivitet, selv om det ikke er oppnådd avtalebinding i vanlig forstand gjennom dispositive utsagn.

Passivitet forutsetter at en aktiv part innretter seg overfor den passive part på en slik måte at det oppstår et etablert rettsforhold, der den passive part har akseptert den aktive parts innrettelse og handling. Hovedregelen er at man ikke blir bundet gjennom å utvise passivitet. Hovedregelen er slik at den som tier, ikke nødvendigvis samtykker.

Man må normalt kreve klanderverdig opptreden fra en part i forhold til å ha akseptert den andres innrettelse. Det er således en aktsomhetsnorm som legges til grunn, og for all passivitet er det krav om at den passive part er å klandre for at den andre part får nye forventninger eller får forsterket eksisterende forventninger.

Imidlertid plikter man ikke å protestere mot ren svikaktig innrettelse. Det er dersom det foreligger forhold som gir den aktive en berettiget forventning om at den tilstand som etableres, aksepteres av den passive, at passivitet kan gis rettsvirkning gjennom å etablere en tilstand. Dersom det foreligger momenter som styrker forventningen til løftemottaker som tidligere praksis, kutyme mv., så vil man kunne sanksjonere overfor utvist passivitet gjennom å la den aksepterte atferd bli rettsstiftende.

Passivitet er mer et ulovfestet rettsprinsipp som kan medføre at rettsforhold festes i kombinasjon med andre rettsregler som reglene om avtaleinngåelse, erstatningsreglene mv. Eksempler på at passivitet kan binde har vi ved forsinket aksept etter avtaleloven § 4 annet ledd, ved uren (uoverensstemmende) aksept etter avtaleloven § 6 annet ledd og ved oppfordring til tilbud etter avtaleloven § 9. Felles for disse reglene er at det skjer en uklarhet mellom tilbyder og akseptant som i utgangspunktet ikke medfører avtalebinding, men den andre part tror feilaktig at det r oppnådd avtalebinding, og innretter seg etter at avtale er inngått. Det er innrettelsen og den forventning som avtalesituasjonen har skapt som begrunner eventuell avtalebinding gjennom passivitet. Prinsippet bygger på at den forventning som er skapt av avtalesituasjonen i utgangspunktet ikke er berettiget og beskyttelsesverdig, men dersom den annen part gjennom passivitet er å klandre for at den uvitende part har fått en forventning, kan forventningen likevel bli verdt å beskytte etter en konkret skjønnsmessig normativ vurdering.

Det er normalt en betydelig grad av passivitet som kreves, slik at en begrenset grad av aktivitet vil kunne medføre at det ikke er utvist tilstrekkelig passivitet, jf. LH-1994-78:

”Lagmannsretten er i motsetning til herredsretten kommet til at kommunens eiendomsrett til de deponerte masser ikke i ettertid er gått tapt i kraft av passivitet. Kommunen har i tiden frem til 1989, da feilen kom for en dag, ikke forholdt seg fullstendig passiv. Iallfall fra begynnelsen av 1980-årene har det jevnlig vært tatt ut mindre kvanta. Disse har etter en foredlingsprosess blitt solgt som matjord til bruk ved hageanlegg etc. Noe har kommunen også benyttet til forskjellige kommunale byggeformål. Uttakene opphørte foreløpig i 1991, da kommunen etter gjentatte krav fra grunneiernes side innstilte virksomheten inntil spørsmålet om retten til massene var avklart”.

Tidsmomentet vil naturligvis få en sentral betydning for om passiviteten ansees som rettsstiftende. I enkelte situasjoner vil man måtte kreve svært lang tid med sammenhengenede utvist passivitet, for at passiviteten skal kunne bli rettsstiftende, jf. LA-1999-311

”Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de påberopte handlingene fra bankens side er av en slik karakter at A med rimelighet kunne oppfatte en eller flere av dem som dispositive utsagn med det innhold at en gjeld som da besto, ble ettergitt som følge av « utsagnet ». Lagmannsretten finner det imidlertid naturlig å trekke disse handlingene fra banken inn i vurderingen av det andre rettsgrunnlaget som A har påberopt seg; nemlig de ulovfestede reglene om passivitet. Det er både anført at banken ikke foretok seg noe overfor A for å inndrive fordringen, og at den sendte årsoppgaver - tildels kontrolloppgaver til likningsmyndighetene - som bekreftet A's oppfatning om at all gjeld var falt bort. Lagmannsretten er enige med partene i at kassekredittgjelden er gjenstand for foreldelse i 10 år, og at dette i seg selv ikke er til hinder for anvendelse av ulovfestede passivitetsregler. Som partene også har gitt uttrykk for, men vektlagt forskjellig i dette tilfellet, skal det en del til for å anse en fordring som bortfalt på grunn av passivitet før foreldelsesfristen er løpt ut. Passiviteten er, slik lagmannsretten ser det, i dette tilfellet svært lang; omlag seks år. Det legges som nevnt også til grunn at A har vært i god tro”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)