I Rt. 1992 s. 1171 kom Høyesterett til at avtale var inngått selv om det ikke var utarbeidet formell kjøpekontrakt, der det ble lagt avgjørende vekt på formuleringene i et brev kjøperen sendte etter forhandlingsmøte mellom partene var meget konsis i forhold til at binding var oppnådd, og der selgeren blant annet ble bedt om « å bekrefte denne overenskommelsen s. 1177:

”Jeg legger da særlig vekt på brevets innledende formulering hvor C vil "bekrefte følgende overenskommelse" og på brevets siste avsnitt hvor C ber selgerne "om å bekrefte denne overenskommelsen" og dessuten foreslo "at det snarest blir opprettet kjøpsavtaler etter ovenstående retningslinjer".

Som nevnt under avtaler som gror frem etter hvert, vil den omstendighet at det er enighet om de vesentlige avtalevilkårene, kunne tale for at partene er blitt enige om å inngå bindende avtale, jf Rt. 1987 s. 1205:

”Det kan så videre reises spørsmål om det partene var blitt enig om, var så ufullstendig at det av den grunn ikke kan anses inngått noen bindende avtale. Jeg er her enig med lagmannsretten i at alle vesentlige punkter i avtalen må anses klarlagt. Salgsgjenstanden var på det rene; det var således ingen tvil om hvilket areal selgeren skulle holde tilbake. Kjøpesummen var avtalt. Jeg kan heller ikke se annet enn at det forelå tilstrekkelig klar avtale om betalingstiden, idet begge parter må ha tatt sikte på at betaling skulle skje mot heftelsesfritt skjøte og var forutsatt å finne sted i løpet av ca en måned. Det spillerom som her måtte foreligge, kan jeg ikke legge noen avgjørende vekt på”.

Passivitet kan både være rettsstiftende i seg selv i ekstreme tilfeller (se nedenfor) eller så kan det være et moment som trekker i retning av at et utsagn er dispositivt, og bindende avtale er inngått. Dersom den ene part har manifistert sine forventninger ved å opptre som om avtale er inngått og den annen part forholder seg passiv i forhold til det, så vil det ofte kunne trekke i retning av at bindende avtale er inngått, jf. Rt. 2001 s. 1288 (PEAB s. 1300):

”Jeg er blitt stående ved at Gate Gourmet ved å forholde seg passiv overfor PEABs brev 22. mai 1997 har opptrådt på en slik måte at PEAB hadde rimelig grunn til å tro at selskapet hadde fått oppdraget. Det er særlig to forhold som i kombinasjon har ført meg til denne konklusjonen. For det første understrekingen i møtereferatet av at Gate Gourmet skulle reagere umiddelbart på tilbakemeldingen fra PEAB, og dernest Gate Gourmets eget brev tidligere samme dag om at selskapet hadde til hensikt å inngå anbudsavtale med PEAB. Dersom Gate Gourmet mente at pristillegget i PEABs brev innebar en bristende forutsetning i forhold til den aksept som det ble gitt uttrykk for i dette brevet, hadde selskapet en klar foranledning til omgående å gjøre dette gjeldende”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)