Et utsagn må være såkalt dispositivt for at det skal kunne utledes rettsvirkninger av det i form av at avtale blir inngått. Man sier gjerne at et tilbud og en aksept utad må fremtre som dispositive, altså at partene gjennom sine respektive utsagn (tilbud eller aksept) med rimelighet kan oppfattes å ha ment å binde seg rettslig til konkret angitte rettigheter og forpliktelser. Grunnlaget for å kunne inngå avtaler, er som nevnt den private selvbestemmelsesrett (autonomi), og det må derfor fremtre som klart at løftegiver har ønsket å benytte denne kompetansen overfor mottaker, dersom utsagnet skal ha såkalt løftevirkning (virke rettsstiftende).

Et dispositivt utsagn må for å være forpliktende (dispositivt) være av en slik art når det gjelder klarhet om disposisjonen at den annen med rimelighet har hatt berettigede forventninger om at utsagnet stifter rett og plikt. Utsagnet må dermed være noenlunde klart, bestemt og endelig i forhold til disposisjonen utsagnet gir uttrykk for. Det dispositive utsagnet må alltid fortolkes i forhold til om den andre part med rimelighet har fått berettigede forventninger til at parten har ønsket å binde seg/inngå avtale, også sett hen til hva som er lojal opptreden i kontraktsforhold.

At man har ønsket å binde seg er greit å fastslå når utsagnene er klare, slik som ”jeg tilbyr” eller ”jeg aksepterer tilbudet”. Man må imidlertid avgrense mot fortellende og uforpliktende utsagn som å ”vurdere”, ”se på saken”, ”intensjon om å inngå avtale”, ”skal se hva jeg kan gjøre” mv., i tillegg til rene forberedelser til å inngå avtaler. Ved diskusjoner og forberedelser foreligger ikke enighet hos begge parter om at de skal binde seg.

Hvis et utsagn skal være dispositivt, må det for mottakeren fremtre som om avgiveren hadde som formål å binde seg til avtale, eller ved påbud og rettsbevarende utsagn at formålet var å endre eller bevare rettigheter og plikter i avtaleforholdet. For at en bindende avtale eller et konkret avtalevilkår skal foreligge må dermed både tilbudet (løftet) og en aksept utad med rimelighet måtte forstås som dispositive, dvs. at vedkommende som har kommet med utsagnet har ment å binde seg rettslig etter utsagnets innhold.

Spørsmålet om utsagnene er dispositive etter sin art beror på en avtaletolkning etter tolkingsprinsipper som nevnt under avtaleltolking. Kort oppsummert vil fortolkningen ved uenighet mellom partene ta utgangspunkt i hva løftemottaker med rimelighet kan legge i partsutsagnet og den forpliktelse utsagnet gir uttrykk for etter en sammensatt helhetsvurdering. Høyesterett benytter gjerne også risiko- og formålsbetraktninger og tolker gjerne også i forhold til en løsning som gir forutberegnelighet i omsetningslivet mv. Se her nærmere under avtaletolking.

Formen kan også ha betydning ved større avtaler for om utsagnene er dispositive, selv om utgangspunktet er at det er formfrihet i norsk rett. Som nevnt vil det ha formodningen mot seg at større avtaler om eks. fast eiendom utelukkende inngås bindende med grunnlag i muntlige utsagn. Etterfølgende opptreden vil også ha betydning for fortolkningen om partene har villet binde seg eller ikke. Avtalesituasjonen og etterfølgende forhold kan således få betydning for om avtale er inngått, jf Rt. 1998 s.761 (s. 770):

”I likhet med lagmannsretten er jeg kommet til at Hagberg ikke ga noe bindende tilsagn sensommeren 1990 om finansiering av Kinaprosjektet til det var i havn. Dette underbygges etter min mening både av situasjonen på dette tidspunktet og av hvordan partene senere forholdt seg”.

Manglende skriftlig dokumentasjon og fravær av vitner, vil rent bevismessig også kunne tale for at avtale ikke er inngått. Her må det skilles mellom den rent rettslige avtaletolking om et utsagn er dispositivt og den faktiske bevisbedømmelsen om et bestemt utsagn faktisk ble ytret eller en bestemt opptreden har skjedd, jf. Rt. 1998 s.761 (s. 771):

”Jeg viser videre til at ingen senere skriftlige dokumenter i saken inneholder spor av at løfte om fullfinansiering var gitt sensommeren 1990, og ingen forklaringer fra andre vitner støtter Hagbergs forklaring. Hagberg forklarte ikke for namsretten at løfte om fullfinansiering skulle være gitt allerede på dette tidspunktet; det kom først opp for lagmannsretten, som ikke fant å kunne bygge på det”.

Tilbud må også avgrenses mot henvendelser som skjer for å få et tilbud fra adressaten. Hvis et tilbud besvares med et mottilbud, vil avtale være inngått i henhold til mottilbudets innhold, jf. Rt. 1987 s. 1205 (s. 1210):

”Avgjørende er om meglerens brev av 25. august 1982 må anses som et rettslig bindende mottilbud fra fru As side. Det er ingen tvil om at det i så fall er truffet endelig avtale ved at tilbudet er rettidig akseptert. Jeg finner at selve forhandlingssituasjonen taler for at brevet må anses som et bindende mottilbud. Stenberg hadde inngitt et tilbud med akseptfrist, noe som klart viste at han hadde forlatt det rene forhandlingsstadium og tok sikte på å oppnå en bindende avtale. Hvis fru A uten videre hadde akseptert tilbudet, måtte det iallfall kreves svært sterke holdepunkter for å anta at bindende avtale ikke var inngått. Nå innga hun ikke noen uforbeholden aksept, men ga uttrykk for at hun godtok prisen, samtidig som hun fremmet forslag om enkelte nærmere vilkår for overdragelsen. Jeg kan imidlertid ikke se annet enn at det er naturlig å oppfatte dette svar, avgitt innen akseptfristen, som et bindende mottilbud”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)