Dispositive utsagn er en fellesbetegnelse på partsutsagn som skaper rettsvirkninger, det vil si at de er rettsstiftende ved å etablere, endre eller si opp et avtalerettslig basert rettsforhold mellom partene, dersom de er kommet frem til mottaker/kommet til mottakers kunnskap til rett tid mv. I avtalelovens forarbeider brukes begrepet ”retshandler” om utsagn som er dispositive gjennom å være rettsstiftende.

De vanligste dispositive utsagn er tilbud (løfte) og aksept som til sammen vil bli en rettslig bindende avtale for partene, dersom utsagnene er akseptert rettidig og er i samsvar med hverandre, og det ikke foreligger forhold som tilsier at de dispositive utsagn ikke skal være bindende (slik som alder, sinnsykdom, svik, tvang, åpnebar urimelighet mv) eller bare delvis bindende gjennom avtalesensur mv. I tillegg har man ensidige disposisjoner som rettsbevarende utsagn, kompetansetildelinger og påbud.

Løfte

Løfte omfatter for det første tilbud om å inngå avtale, som har løftevirkning ved at det er bindende innenfor akseptfristen fra det er kommet til mottakers kunnskap, jf. avtaleloven § 7. Et tilbud forutsetter en aksept, for at det skal ha løftevirkning. Et tilbud kan komme uoppfordret eller som svar på forespørsel eller etterspørsel.

Et løfte skaper en rett for mottakeren og en forpliktelse for avsenderen. Det finnes ensidige løfter, som gaveløfte. Et ensidig løfte som gaveløfte tar sikte på å skape en rett for adressaten eller tredjemann og en forpliktelse for avgiver.

Både tilbud og aksept er løfter, idet avgiver lover å oppfylle den ytelse og ta imot den motytelse som fremgår av tilbudet, og som da eventuelt aksepteres gjennom et løfte om å være bundet av tilbudet. En aksept er imidlertid også et påbud ved at den også binder opp tilbudet til å være rettslig forpliktende (har påbudsvirkning).

Påbud

Påbud er dispositive utsagn som etablerer, endrer, tilbakekaller eller sier opp et avtaleforhold. Påbud kjennetegnes ved at utsagnet ikke må aksepteres for å få retssvirkning. Et påbud skaper en plikt for adressaten og en rett for avgiveren. Den som får et påbud mot seg har ikke noe valg, men må forholde seg til påbudet. Påbud er bindende for adressaten fra det tidspunkt det er kommet frem, jf avtaleloven § 2 Et påbud må også ha en hjemmel for påbudet, en såkalt påbudsgrunn. Et påbud kan således i motsetning til et løfte, ikke dannes uten at det foreligger et rettslig grunnlag for å avgi et utsagn som har påbudsvirkning. Eksempelvis at det tidligere er avgitt et tilbud, eller kontraktsrettslige regler.

Det typiske påbud er en aksept av et tilbud (løfte), som får påbudsvirkning ved at den binder løftet (tilbudet) til en bindende avtale. En aksept har imidlertid også løftevirkning, ved at den også binder akseptanten til et løfte om å overholde tilbudet.

Andre ensidige erklæringer som vil kunne endre og opphøre avtaleforhold, vil også være påbud og ha såkalt påbudsvirkning Eksempler er oppsigelse av avtale, påkrav etter gjeldsbrevloven, hevingserklæring ved mislighold og tilbakekall av løfter, eksempelvis før løftet er kommet til mottakers kunnskap eller regelen om tilbakekall re integra.

Rettsbevarende utsagn

Rettsbevarende utsagn tar sikte på å bevare en rett for avgiveren. Rettsbevarende utsagn kjennetegnes også ved at utsagnet ikke må aksepteres for å få rettsvirkning. Mens påbudene søker å pålegge mottaker nye plikter, tar rettsbevarende utsagn sikte på å bevare avgivers rettigheter i et avtaleforhold. Det typiske eksemplet er reklamasjoner i kontraktsforhold

Kompetansetildelende utsagn

Kompetansetildelende utsagn gir adressaten kompetanse til å forplikte avgiver, og vil således være typisk fullmakterklæringer eller avtaler om agentur eller kommisjon.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)