Avtaleinngåelse reguleres i utgangspunktet av avtaleloven kap. I. Avtalelovens kap. I bygger på en modell med tilbud og aksept, der et tilbud (i form av et løfte som er bindende innenfor akseptfristen) om å inngå en spesifikk avtale og en korresponderende aksept på tilbudet til sammen vil utgjøre en forpliktende avtale straks tilbudet er rettidig akseptert, og aksepten er kommet frem til tilbyderen.

Enkelt forklart kan man si at avtale er kommet i stand når både tilbud og aksept viser at partene er enige om å binde seg til en rettslig forpliktende avtale, og tilbudet er akseptert og kommet frem til tilbyder innenfor de fastsatte frister for aksept. Tilbudet vil binde avgiver straks det er kommet til mottakers kunnskap, og løftegiver (tilbyder) er bundet av sitt løfte så lenge akseptfristen løper.

Det klassiske enkleste eksemplet er kjøp av sykkel, der den ene spør: ”Vil du kjøpe denne sykkelen for 1000 kroner?” Dersom den andre til tilbudet om å kjøpe sykkelen for 1000 kroner svarer: ”Ja, det gjør jeg,” så er bindende kjøpsavtale inngått.

Det er ikke alle former for avtaleinngåelser som passer det man kaller postkasse-systemet i avtaleloven, som stammer fra en tid der man i forretningslivet ga tilbud og aksept pr. post eller telegram, og der det kunne ta dager å utveksle de dispositive utsagn mellom partene. Eksempler på avtaletyper som ikke passer helt er standardavtaler, konkludent atferd (kjøpe en avis i butikken ved å legge penger på disken uten å si noe), disposisjoner innenfor forenings- og organisasjonsrett eller gjennom anbud, der det er flere tilbydere med skjulte tilbud, men der anbyder plikter å ta det beste tilbudet mv.

Flere avtaler inngås eller fornyes også løpende etter forhåndsavtalte ordninger som abonnement, bokklubber, leverandørforhold. De fleste av disse avtalene er en løpende avtale som inngås på ubestemt tid med oppsigelsesrett. Det vil måtte avgjøres konkret om det er en ny avtale som inngås hver gang, eller om det er et lengre avtaleforhold på ubegrenset varighet som løper til oppsigelse. Ofte avtales også at avtalevilkår kan endres etter varsel fra den ene parten.

Poenget er at avtaleloven selv åpner for at avtaleinngåelsens system kan fravikes ved nettopp avtale, skje i henhold til handelsbruk eller i henhold til sedvane, slik at senere avtaler inngås i henhold til det avtalte system, handelsbruken eller sedvanen og der binding oppstår i henhold til det avtalte systemets regler, jf. avtaleloven § 1:

”Reglerne i dette kapitel kommer til anvendelse, hvis ikke andet følger av retshandelen eller av handelsbruk eller anden sedvane”.

Uansett om bindingen oppstår på annen måte enn forutsatt i avtaleloven kap. I, forutsetter enhver avtale enighet mellom partene gjennom både tilbud og aksept, være seg om utsagnene skjer eksplisitt på forhånd, eller stilltiende i etterkant i samsvar med et etablert system, bransjepraksis eller sedvane. Det sentrale ved avtaleinngåelsen er dermed et prinsipp om enighet mellom partene til at begge er bundet av de avtalte rettigheter og forpliktelser i avtaleforholdet, men hvor avtalelovens regler om avtaleinngåelse vil kunne få anvendelse så langt de passer, jf. Ot.prp.nr.63 (1917) s. 22.

”Efter den sprogbruk utkastet har fulgt, bestaar en avtale av to retshandler, tilbud og akcept; ved tilbud forstaaes i denne forbindelse enhver retshandel som trænger akcept, altsaa ikke bare retshandler som indeholder tilbud om at indgaa i en gjensidig bebyrdende avtale, f.eks. kjøp, men ogsaa andre retshandler forsaavidt de forutsætter en akcept, f.eks. gaveløfter som er betinget av svar. Hvis en retshandel ikke er betinget av akcept, vil saaledes kapitlets regler ikke være direkte anvendelige. Det er imidlertid indlysende, at de vil kunne anvendes analogisk i den utstrækning deres indhold gjør det mulig”.

Både tilbud og aksept kalles dispositive utsagn, fordi de vil forplikte avgiver, med mindre det dispositive utsagn anses som ugyldig på grunn av svik, tvang, bristende forutsetninger, åpenbar urimelighet, alder, sinnssykdom mv, hvoretter en avtale kan bli kjent ugyldig etter avtalelovens ugyldighetsregler.

Man kan også bli bundet av andre gjennom fullmakt i henhold til fullmaktslæren (se nedenfor). Det er også en begrenset adgang til å binde andre gjennom såkalt uanmodet forretningsførsel – negotiorum gestio, som innebærer at en person forvalter en annens interesser på dennes vegne uten først å ha fått godkjennelse eller anmodning om å gjøre det.

Videre er både tilbud og aksept løfter, idet avgiver lover å oppfylle den ytelse og ta imot den motytelse som fremgår av tilbudet, og som da eventuelt aksepteres gjennom et løfte om å være bundet av tilbudet. Mottakeren får således når løftet avgis en betinget rett, som er betinget av at mottakeren aksepterer tilbudet. En eventuell aksept vil gjennom akseptens påbudsvirkning forandre løftet fra betinget til ubetinget, og avtale inngås.

Et tilbud om å inngå avtale eller et gaveløfte binder løftegiveren straks det er kommet til mottakerens kunnskap, jf. avtaleloven § 7, mens en aksept på tilbudet binder partene til inngått avtale, straks aksepten er kommet frem til tilbyderen (såfremt aksepten er kommet frem innen akseptfristen), jf. avtaleloven §§ 2 og 3. Dermed er det to forskjellige utfangspunkt for når utsagnene binder: 1. Tilbud binder løftegiver når tilbudet er kommet til mottakers kunnskap, mens 2. Aksept av tilbudet binder den aksepterende part når aksepten er kommet frem til tilbyderen (forutsatt at aksepten er rettidig).

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)