Et gammelt inngrep i avtalefriheten, er at norsk rett ikke aksepterer avtaler som strider mot ærbarhet. Det vil si at avtaler om prostitusjon, slaveri, kidnapping, avtaler om å begå forbrytelser osv. ikke er bindende, idet de oppfattes å være mot ærbarhet. Domstolene har også ansett ansvarsfraskrivelser som skulle dekke eget forsettlig kontraktsbrudd for å være i strid med ærbarhet. Regelen er som tidligere nevnt nedfelt i Christian Femtis Norske Love av 15. april 1687 art.NL 5-1-2:

“Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, være sig Kiøb, Sal, Gave, Mageskifte, Pant, Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere”.

Avtalefriheten er også begrenset ved at avtale ikke kan inngås med tvang, svik, utnyttelse av nødstilstand, avhengighet etc, avtaler med sinnsyke og umyndige avtalepartnere mv., samt ved at klart urimelige avtaler ikke kan inngås. Avtalen vil i så tilfelle kunne settes til side som ugyldig, jf. avtaleloven kap. 3. Særlig ved anvendelsen av generalklausulen i avtaleloven § 36 vil hensynet til avtalefrihet og forutberegnelighet tillegges vekt, slik at det kun er vært sjeldne tilfeller av kvalifisert urimelighet som medfører at bestemmelsen benyttes til å kjenne ugyldig en avtale helt eller delvis, eller positivt endre dens innhold. Avtaleloven § 38 fastsetter begrensninger i adgangen til å avtale konkurranseklausuler i arbeidsforhold, slik at en konkurranseklausul kun kan gjøres gjeldende dersom det er et reelt behov for å beskytte arbeidsgiver.

Løfter som har et slikt innhold eller er inngått på slik måte at det ikke bør gjøres gjeldende etter noen av ugyldighetsreglene i avtaleloven, vil partene heller ikke kunne inngå avtale om. Ugyldighetsreglene i avtaleloven er nøye gjennomgått nedenfor på denne siden, men en oppsummering om ugyldighetsreglenes inngrep i avtalefriheten er gitt i Ot.prp.nr.5 (1982-1983) s. 10:

”Det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett er at borgerne skal ha frihet til å inngå avtaler og til selv å regulere de forskjellige sider ved avtaleforholdet. Dette er kommet til uttrykk i bestemmelsen i Norske Lov 5-1-2, som slår fast at alle avtaler som ikke er « imod Loven, eller Ærbarhed » skal holdes på alle punkter « saasom de indgangne ere.» Se bl.a. også bestemmelsene i kjøpsloven § 1 første ledd og avtaleloven § 1. En uinnskrenket avtalefrihet vil imidlertid lett kunne lede til misbruk overfor den svake part i avtaleforholdet. Av denne grunn har rettsordenen etter hvert gjort en rekke begrensninger i utgangspunktet om den uinnskrenkede avtalefrihet: 1) Lov 31 mai 1918 nr 4 om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) inneholder i kapittel 3 en rekke bestemmelser som gir hjemmel for å sette privatrettslige viljeserklæringer til side som ugyldige. Flere sentrale ugyldighetsregler er samlet i §§ 28-32. Dersom det ved avtalens inngåelse forelå visse graverende omstendigheter, så som tvang, svik, utnyttelse av nødstilstand, avhengighet etc, vil avtalen kunne settes til side som ugyldig. Avtaleloven § 33 inneholder en mer generell ugyldighetsregel. Etter denne bestemmelse er en viljeserklæring ikke bindende dersom det på grunn av omstendigheter som forelå da medkontrahenten fikk kunnskap om viljeserklæringen, og som det må antas at han kjente til, ville stride mot redelighet om han gjorde viljeserklæringen gjeldende. Avtaleloven §§ 36-38 inneholder mer spesielle regler om adgang til å endre eller sette til side særlige avtalevilkår om konvensjonalbøter, om konkurranseforbud etc dersom de har et urimelig innhold. Mens det karakteristiske for flertallet av avtalelovens ugyldighetsregler altså er mangler ved måten avtalen er blitt til på, tar den foreslåtte generelle lempingsregel primært sikte på en ren innholdssensur av resultatet av avtalen. Men også etter forslaget til lempingsregel skal det ved avgjørelsen av om lemping skal skje tas hensyn til bl.a. « partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse ». Det kan her tenkes tilfelle hvor avtalen kan lempes etter generalklausulen pga bl.a. forholdene Side 10 ved avtalens inngåelse, selv om tilfellet ikke fanges opp av avtaleloven §§ 28-33, jf avsnitt 5.4 nedenfor. Den foreslåtte nye lempingsregel i avtaleloven § 36 vil således i disse tilfelle kunne bli et direkte supplement til avtalelovens klassiske ugyldighetsregler også innenfor disse reglers eget område om mangler ved tilblivelsen”.

Et annet eksempel på inngrep i avtalefriheten er at spillegjeld er uforpliktende og ikke kan inndrives, jf. lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden (Straffelovens ikrafttredelseslov) § 12:

“§ 12. 1. Af Spil og Væddemaal opstaar ingen Forpligtelse, og en Anerkjendelse af derved stiftet Gjæld er uforbindende. Det samme gjælder Laan eller Forskud, som nogen vidende om Øiemedet har ydet til Brug ved Spil eller Væddemaal. Hvad om Spil og Væddemaal er bestemt, gjælder ogsaa med Hensyn til Terminspil (Differenshandel), som har et Spils eller Væddemaals Karakter. En frivillig ydet Betaling kan ikke fordres tilbage, medmindre Betalingen er ydet i Uvidenhed om Fordringens Ugyldighed eller med Formuesgjenstande istedetfor Penge. 2. Ethvert Krav, hvis Erhvervelse staar i Forbindelse med sædvansmæssig Fremme af Utugt, er ugyldigt, og Beklædningsgjenstande, som under saadanne Omstændigheder er overladt nogen til Brug, kan ikke fordres tilbage”.

Ufravikelig lovregulering av kontrakters innhold er et mer moderne inngrep i prinsippet om avtalefrihet (at man kan avtale hva man vil). Det typiske eksempel er de preseptoriske regler i forbrukerkjøpsloven som gir forbrukere sterkere rettigheter. Et annet eksempel er arbeidsretten, der arbeidstakers stilling er spesielt styrket i arbeidskontrakter. Mens de fleste kontraktsrettslige regler i lov og rettspraksis er deklaratoriske (dvs. at de kan fravikes ved avtale dersom partene ønsker det), har lovgiver bestemt at enkelte kontraktsregler ikke skal kunne fravikes ved avtale til ugunst for en antatt svakere part (dvs. de er preseptoriske). Formålet med lovregler som er ufravikelige ved avtale (preseptoriske regler) er at en antatt svakere part skal ha en lovbestemt sterkere stilling enn den annen eller beskyttes mot utnyttelse på grunn av den annens part forhandlingsposisjon. Man ønsker med slike lovregler å beskytte en gruppe kontrahenter – typisk forbrukere - mot samfunnsmessig uheldige avtaler, jf. Ot.prp.nr.5 (1982-1983) s. 10:

”I de senere år har det vært et markert trekk i lovgivningen å beskytte den svake part i avtaleforholdet ved å gi preseptoriske lovregler som stiller visse minstekrav til hvordan avtalen kan regulere bestemte spørsmål. Etter denne lovgivning vil det være forbudt å avtale eller gjøre gjeldende vilkår som er ugunstigere for den svake avtalepart enn det som følger av de preseptoriske regler. Derimot er det som regel ikke noe til hinder for å avtale vilkår som stiller den svake part bedre enn etter lovens minimumsrettigheter. Av eldre preseptorisk vernelovgivning kan nevnes avbetalingsloven (1916), forsikringsavtaleloven (1930) og husleieloven (1939). Av nyere lovgivning må nevnes angrefristloven (1972) og særlig endringene i kjøpsloven i 1974. Store deler av kjøpsloven er nå ufravikelig i forbrukerkjøp med yrkesselger, se kjøpsloven § 1a: «§ 1a. (ufravikelighet ved forbrukerkjøp). I forbrukerkjøp der selgeren opptrer som yrkesselger eller lar seg representere ved en yrkesselger i denne egenskap (forbrukerkjøp med yrkesselger), kan det ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for kjøperen enn det som følger av § 14, § 17, §§ 21-27, §§ 42-58 eller § 61. Uten hinder av første ledd kan det avtales forbehold når det gjelder erstatningsansvar for tap som måtte oppstå ved avsavn av salgsgjenstanden eller for skade som måtte voldes på eiendom som nyttes i ervervsvirksomhet og tap som følge av det. Selgeren kan ikke forbeholde seg videregående fritak enn her nevnt i medhold av § 24 jfr. § 43 tredje ledd. Med forbrukerkjøp menes kjøp av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperen, hans husstand eller omgangskrets, eller til deres personlige formål ellers. » Bakgrunnen for disse preseptoriske lovregler må for en stor del søkes i den omfattende bruk av standardiserte avtalevilkår som har utviklet seg, ofte til fortrengsel for normalløsningene i fravikelig lov. Slike vilkår er ofte utarbeidet ensidig av den sterke part i avtaleforholdet, f.eks. en profesjonell næringsdrivende eller en sammenslutning av slike, uten at den annen part i avtaleforholdet har medvirket ved utarbeidelsen av vilkårene. Slike ensidig utarbeidede vilkår vil lett kunne komme til å favorisere den part som har utarbeidet dem, uten at det vil være mulig for den annen part å få avtale andre vilkår enn de standardiserte. Valget vil ofte stå mellom å inngå avtale på de vilkår som f.eks. en selger tilbyr, eller avstå fra avtalen. En måte å beskytte den svake avtalepart på i slike tilfelle, er altså å regulere mer eller mindre fullstendig de forskjellige sider av avtaleforholdet ved preseptorisk lov, for på den måten å sikre en rimelig balanse mellom rettigheter og plikter i avtaleforholdet. Denne framgangsmåte har imidlertid sine svakheter. Man kan sikre den svake avtalepart visse minimumsrettigheter ved å løse et avgrenset antall problemer, men det vil ikke være mulig å regulere alle de situasjoner som vil kunne oppstå i praksis og hvor det i og for seg vil være behov for vern av den svake avtalepart. Det kan også innvendes mot en preseptorisk detaljregulering at den vil bli nokså firkantet og ikke tar tilstrekkelig hensyn til omstendighetene i det enkelte tilfellet”.

Preseptoriske (ufravikelige) regler innebærer et inngrep i kontraktsfriheten, ved at den utgjør minstestandarder av rettigheter som en svakere part alltid har, slik at det ikke til den svakere parts ugunst kan avtales avtalevilkår som er dårligere enn den ufravikelige regel. Kontrakter som faller inn under en kontraktslovs virkeområde kan ikke stride mot spesielle kontraktsregler som er ufravikelige (preseptoriske regler). De preseptoriske kontraktsreglene er således laget for å regulere ønsket atferd innenfor et bestemt marked (husleiemarkedet, transportmarkedet, arbeidsmarkedet, forbrukerkjøp osv.). Dersom avtalen gir dårligere rettigheter enn loven, vil partene måtte forholde seg til den lovfestede regel og den minstebeskyttelse som loven legger til grunn.

Virkningen av at kontraktsbestemmelser strider mot spesielle kontraktsregler i lov, blir normalt at den ufravikelige regel legges til grunn i kontraktsforholdet i stedet for det avtalte. Med andre ord vil en spesiell ufravikelig regel for forbrukere legges til grunn i kontrakten, som om den var avtalt mellom partene. Hele kontrakten blir ikke av den grunn ugyldig uten videre, med mindre det på avtalerettslig grunnlag finnes grunnlag for ugyldighet etter avtaleloven.

I forhold til friheten av hvem man kan inngå avtale med, er det satt noen personelle begrensninger i hvem som kan være avtalepartner gjennom reglene om alder og sinnsykdom (mindreårige og umyndiggjorte) etter vergemålsloven § 2:

”Den som er umyndig, kan ikke selv råde over sine midler eller binde sig ved rettshandel, medmindre annet særlig er bestemt”.

Avtalefriheten består også av at man også kan la være å inngå avtale. Det er imidlertid på visse områder offentligrettslig begrenset adgang til å nekte noen å inngå avtaler om eks. strøm, bilforsikring (under gitte vilkår), nekte noen servering osv., når allmennheten generelt har tilgang.

I straffeloven § 349a er det nedfelt følgende regel:

”§ 349a. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet, på grunn av en persons religion eller livssyn, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. På samme måte straffes den som i slik virksomhet nekter en person varer eller tjenester som nevnt på grunn av hans homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som av slik grunn som nevnt i første ledd, nekter en person adgang til offentlig forestilling eller oppvisning eller annen offentlig sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre.

På samme vis straffes også den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første eller annet ledd”.

Ved forsikringsavtaler, må selskapet ha saklig grunn for å nekte noen forsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 3-10 først ledd:

”Selskapet kan ikke uten saklig grunn nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten”.

Konsekvensene av å nekte noen å inngå avtale uten saklig grunn vil normalt kunne innebære offentligrettslige sanksjoner i medhold av straffeloven, konsesjonslovgivning som alkoholloven mv. eller likestillings- og diskrimineringsloven.

Innenfor forvaltningsretten vil det ofte være spørsmål om forvaltningen har myndighet til å inngå avtaler der fremtidig forvaltningsmyndighet etter lov (kompetanse) bindes opp som ytelse i en gjensidig bebyrdende avtale.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)