Nedenfor følger enkelte eksempler fra rettspraksis på typetilfeller om gavedisposisjoner har hatt realitet i forhold til oppfyllelsen eller ikke:

LE 1995 s. 1921 (Eidsivating lagmannsrett):

”Ved avgjørelsen av om gavebrevet av 27.10.93 var ment å bli oppfyllt mens Rolf John Berg levde eller om meningen var at det først skulle oppfylles etter hans død, må det legges avgjørende vekt på den skriftlige uttalelse fra Rolf John Berg av 25.10.93, hvor han uttaler at "Gavebrevet som er gitt til min samboer Else Hernholm fra undertegnede skal ligge uberørt, og ikke utnyttes før min død. Fra den dag er det gyldig." En slik erklæring kan ikke fortolkes på noen annen måte enn at det var Rolf John Bergs ønske at Else Hernholm skulle overta leiligheten og bilen etter han etter at han var gått bort. Det kan da ikke være avgjørende at Else Hernholm selv var av den oppfatning at hun på et langt tidligere tidspunkt hadde mottatt gavene, men at disse på grunn av kreditorforfølgning ikke var overført i hennes navn. Det er uomtvistet at Else Hernholm var utsatt for kreditorforfølgning i tiden før Rolf John Berg døde”.

LB 2004 s. 11384 (Borgarting lagmannsrett):

”I rettspraksis er det i flere saker lagt til grunn at sammensatte disposisjoner der arvelateren får fordeler i form av pleie og omsorg i live anses som livsdisposisjoner, se bl.a. Rt-1982-1165. I utgangspunktet kan enhver i levende live disponere over sine eiendeler, herunder sikre seg fremtidig pleie og tilsyn og mulighet for å bli boende i eget hjem. Dette synspunktet har imidlertid mindre vekt når det er tale om overdragelser mellom ektefeller. Lagmannsretten bemerker at i et ekteskap har ektefellene gjensidig underholdsplikt, jf. ekteskapsloven § 38. Hertil kommer at F allerede ved disposisjonene i 2001 hadde sikret seg pleie og omsorg. Gjennom låneopptakene var G med på å finansiere en livrente til ektefellen på godt og vel 90 000 kroner i året. På bakgrunn av brevet av 18. oktober 2000 fra advokat Bodil Strøm er det vanskelig å forstå dette på noen annen måte enn som et vederlag for pleie og omsorg fra A”.

LB 2005 s. 125685 (Borgarting lagmannsrett):

”Lagmannsretten ser det slik at mye kan tale for at allerede dette er tilstrekkelig til at disposisjonen må anses som en livsdisposisjon. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette. Lagmannsretten finner at motivet bak disposisjonen - slik lagmannsretten oppfatter dette - uansett tilsier at man, etter en samlet vurdering, har å gjøre med en livsdisposisjon. Lagmannsretten legger til grunn at D, av hensyn til sin egen trygghet, ønsket at datteren skulle bo i huset permanent - og at overføringen skjedde for å realisere dette. Dette ønske om økt trygghet relaterte seg, slik lagmannsretten ser det, både til Ds dårlige helsetilstand og - i hvert fall til en viss grad - til den pågående konflikten med naboene i xxx vei nr. 10 C. I relasjon til det førstnevnte, Ds helsetilstand, er det for lagmannsretten ikke nødvendig å gå inn på hvilket omfang av stell og omsorg fra datteren D forutsatte, ved datterens permanente innflytting i forbindelse med overføringen i 2001”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)