Når lengstlevende sitter i uskifte, vil lengstlevende i utgangspunktet kunne rå over hele uskifteboet som en eier. Lengstlevende kan dermed gi bort og bruke opp arv etter førstavdøde, så lenge det skjer som livsdisposisjoner. For å sikre at arvinger etter førstavdøde sitter igjen med verdier av betydning er det i arveloven kap. III lagt flere begrensninger i råderetten, eksempelvis mot å gi bort fast eiendom, gi gaver som står i misforhold til boet mv. Lengstlevende kan heller ikke råde over uskifteboet ved testament, har begrensninger i forhold til forskudd på arv og mot disposisjoner som krenker livsarvingers pliktdelsarv.

Selv om kap. III gjelder ved uskifte mellom ektefeller, vil begrensningene i råderetten hos lengstlevende også komme til anvendelse for uskifte mellom samboere, idet reglene i kap. III kommer tilsvarende til anvendelse på uskifte for samboere så langt de passer, jf. arveloven § 28f.

Råderetten over uskifteboet mellom ektefeller er i utgangspunktet relativt stor og følger av arveloven § 18 første ledd:

”Attlevande ektemake rår i levande live som ein eigar over alt som høyrer til buet, med dei atterhald som særskilt er fastsette”.

For det første ligger det ved uskifte en begrensning i lengstlevendes testasjonsrett ved at lengstlevende bare kan rå over en så stor del av boet ved testament som skal gå til egne arvinger, jf. arveloven § 18 annet ledd. Det vil si at lengstlevende bare kan rå over den halvdel av uskifteboet, som skal gå til lengstlevendes egne arvinger etter arveloven § 26 første ledd.

Etter arveloven § 18 annet ledd kan lengstlevende heller ikke disponere over førstavdødes arv, slik at det vil stride med reglene om pliktdelsarv for livsarvingene etter førstavdøde. Etter arveloven § 29 skal livsarving (sønn eller datter) ha minimum 2/3 av arv etter hver av foreldrene, begrenset opptil kr. 1.000.000,- for hvert barn mv.

I forhold til lengstlevendes disposisjoner i levende live mens lengstlevende sitter i uskifte, er det flere begrensninger i lengstlevendes råderett, som kan medføre at det må skiftes og at eventuelle ulovlige disposisjoner må omstøtes. Råderetten over uskifteboet er for det første særskilt begrenset etter arveloven § 19:

”Attlevande ektemake som sit i uskift bu, må ikkje utan samtykke frå arvingane gi bort fast eigedom, eller gi andre gåver som står i mishøve til formuen i buet.

Har ektemaken gitt slik gåve utan samtykke, kan kvar av arvingane få gåva omstøytt ved dom dersom gåvemottakaren skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva. Søksmål må reisast innan eitt år etter at arvingen fekk kunnskap om gåva.

Blir kravet om omstøyting gjort gjeldande medan buet er under offentleg skifte, kan det avgjerast av tingretten i samsvar med lov om skifte § 11 andre ledd. Kravet må være sendt inn til tingretten innan eitt år etter at arvingen fekk kunnskap om gåva.

Det som framanfor er fastsett om gåver, gjeld og for sal eller anna som inneheld ei gåve.”.

Regelen i arveloven § 19 inneholder i første ledd et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom. Ved gave av fast eiendom, vil arvingene alltid kunne kreve boet skiftet, og eventuelt kreve omstøtelse etter arveloven § 19 annet ledd. Gave omfatter også salg som inneholder element av gave (gavesalg), jf. arveloven § 19 tredje ledd. Lengstlevende kan imidlertid selge bolig til markedspris, ettersom en ny bolig eller eventuelt pengebeløpet vil gå inn i uskifteboet.

Høyesterett uttaler i HR-2010-1880-A (avsnitt 25 og 26) følgende om når det foreligger gavesalg, og diskuterer om bruksretter også kan omfattes som gaveelement:

”Arveloven § 19 første ledd forbyr den som sitter i uskifte å gi bort fast eiendom. Også gavesalg rammes, jf. fjerde ledd. Om det foreligger gavesalg beror på en sammenligning av eiendommens og vederlagets verdi, og på om et eventuelt misforhold « inneheld ei gåve ». I vår sak er det spørsmål om hvordan deler av vederlaget - Ds livsvarige og vederlagsfrie borett i hovedhuset - skal verdsettes. (26) Ordlyden i arveloven § 19 gir ikke svar. Og jeg har ikke funnet noe i forarbeidene som kaster særlig lys over spørsmålet. I juridisk teori er flere forskjellige oppfatninger gjort gjeldende, uten at jeg finner grunn til å gå inn på enkelthetene. Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at det er tale om å finne frem til en målestokk for vederlagets økonomiske verdi i et åpent marked. Noen avgjørelse fra Høyesterett som uttrykkelig sier dette, har vi riktignok ikke. Men i Rt-1982-1165 på side 1171, tok Høyesterett ved bedømmelsen av eiendommens verdi utgangspunkt i den pris man kunne oppnådd « i handel og vandel på overdragelsestidspunktet ». Hensynet til sammenheng tilsier det samme utgangspunktet for verdsettelsen av vederlaget. Også behovet for å ha praktikable løsninger som ikke virker prosessdrivende taler med tyngde for å bygge på borettens verdi: Markedsleie for tilsvarende bolig kan da være en nærliggende verdimarkør, som grunnlag for neddiskontering. Arveavgiftslovens system bør kunne gi veiledning i så måte”.

Høyesterett konkluderer i HR-2010-1880-A at bruksretter kan regnes som gave dersom det utfra en vurdering av bruksrettens markedsverdi foreligger et misforhold mellom markedsverdi med og uten bruksretten, som tilsier at det foreligger en gave og differansen er vesentlig. Høyesterett vektlegger at det mellom nærstående er et ”visst rom for at eiendommens markedsmessige potensiale ikke utnyttes maksimalt,” slik at det kun er ved vesentlig differanser at gave vil foreligge, jf. avsnitt 30 til 31:

”Lagmannsretten har lagt til grunn at eiendommen på overdragelsestidspunktet hadde en markedsverdi omkring 3,6 millioner kroner. Kjøpesummen var 2,6 millioner kroner. Jeg er enig med lagmannsretten i at det objektivt sett utvilsomt ligger et gaveelement i dette. Ved overdragelser mellom nærstående vil det riktignok være et visst rom for at eiendommens markedsmessige potensiale ikke utnyttes maksimalt - omstøtelse bør ikke være aktuelt med mindre misforholdet er noe mer betydelig, jf. Rt-1982-1165 på side 1171. Men i vårt tilfelle er differansen vesentlig. (31) Jeg går da over til lagmannsrettens anvendelse av arveloven § 19 andre ledd, som stiller vilkår om at mottakeren « skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva ». Det følger av høyesterettspraksis at dette utelukker omstøtelse dersom mottakeren ikke burde ha kjent til at lengstlevende satt i uskifte eller « de faktiske forhold for øvrig som bevirket at dette måtte bli å anse som et gavesalg », jf. Rt-1982-948 (side 954), Rt-1997-1037 (side 1040) og Rt-2006-776 avsnitt 31. Etter lovens ordlyd vil også aktsom villfarelse om de rettslige grensene for gjenlevendes disposisjonsadgang hindre omstøtelse. De høyesterettsavgjørelsene jeg nettopp nevnte gir imidlertid uttrykk for at slik villfarelse ikke skal tillegges « nevneverdig vekt ». Jeg er enig i dette”.

Også enkeltstående gaver og overføring av midler fra uskifteboet kan omstøtes, dersom de står i misforhold til formuen til uskifteboet (andre gåver som står i mishøve til formuen i buet), jf. arveloven § 19 annet ledd. Hvis lengstlevende gir bort pengebeløp eller andre gaver, vil det først måtte vurderes om det foreligger overtredelse av § 19 første ledd, som vil måtte vurderes ut fra gavens verdi opp mot størrelsen på formuen i uskifteboet etter en konkret og helhetlig skjønnsmessig vurdering. Andre relevante hensyn er boets økonomiske utvikling under uskiftet, tidsperioden gaven er ytt over dersom den er gitt i bolker, formålet med gaven og hvem som har bragt tingen inn i boet. I teorien er det antatt at man vil kunne kreve omstøtelse etter arveloven § 19 annet ledd dersom lengstlevende har gitt bort mer enn 20% av boets formue. I RG 1991 s. 675 ble en bil verdt 29% av boets formue omstøtt.

I utgangspunktet kan lengstlevende gi bort mindre beløp over lengre tid, men illojal tapping av boet over lang tid kan også rammes av omstøtelsesreglene, jf. Rt. 1982 s. 948.

Videre vil det rettslige spørsmålet for omstøtelse av gave gitt i strid med arveloven § 19 første ledd her etter arveloven § 19 annet ledd være om ”gavemottakeren skjønte eller burde ha skjønt at ektemaken ikke hadde rett til å gi gaven”. Man sier gjerne at gavemottaker må ha vært i god tro i forhold til at giver hadde lov til å gi gaven.

Spørsmålet om mottaker av en gave har hatt god tro ved erverv av uskiftemidler ble vurdert slik i Rt. 1982 s. 948 (side 954) (tiltrådt i Rt. 2006 s. 776):

« Slik jeg oppfatter loven, må det være tilstrekkelig til omstøtelse at ankemotparten kjente til at moren satt i uskifte og var kjent med de faktiske forhold for øvrig som bevirket at dette måtte bli å anse som et gavesalg. Hvorvidt han hadde klart kjennskap til hvilke grenser loven setter for gjenlevendes disposisjonsrett, kan i denne sammenheng ikke tillegges nevneverdig vekt ».

Vider er det en generell regel som gir livsarving adgang til å kreve skifte av uskifteboet ved illojal opptreden fra lengstlevende etter arveloven § 24 annet ledd, som lyder:

” Ein arving kan krevje skifte av buet når attlevande ektemake forsømer oppfostringsplikta si mot han eller fer misleg åt så buet minskar unødig eller blir utsett for vesentleg minking.”.

I teorien er det antatt at uttrykket opptrer illojalt (nynorsk: fer misleg åt er strenge vilkår i utgangspunktet. Det åpnes likevel for at vilkårene vil være oppfylt, dersom det er gitt gaver i strid med den norske arvelov § 19 første ledd, som kan omstøtes (dvs. innebærer en verditapping på over 20%). Videre må det også legges til grunn at livsarving kan kreve skifte av uskifteboet, dersom arvingen blir fratatt sin pliktdelsarv etter førstavdøde, jf. arveloven § 18 annet ledd.

Endelig er det begrensninger i lengstlevende rett til å gi forskudd på arv, når lengstlevende sitter i uskifte, jf. arveloven § 21. Det kan bare gis forskudd på arv (delvis arveoppgjør) når alle arvingene får like stor del, med mindre alle arvingene samtykker. Utbetalinger av en viss størrelse kan i prinsippet anses for å være forskudd på arv, selv om utbetalingen ikke er stor nok til å rammes av arveloven § 19.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)