Utgangspunktet for retten til å sitte i uskifte for ektefeller følger av arveloven § 9:

” Når den eine ektemaken døyr, har attlevande ektemake rett til å ta over felleseiga uskift med førstavdødes andre arvingar etter loven.

Tilsvarende rett har attlevande ektemake med omsyn til særeige dersom det er fastsett i ektepakt (jfr lov om ekteskap § 43) eller når arvingane gir samtykke. Nyttar ektemaken denne retten, høyrer også hans eiga særeige til uskiftebuet om ikkje anna er fastsett i ektepakt eller i avtale med arvingane, eller særeiga har grunnlag i påbod av givar eller arvelatar. For arving som er umyndig, må samtykke etter første punktum gis av overformynderiet, som i tilfelle også må samtykkje i avtale med arvingane som nemnd i andre punktum. Er buet til arvingen under konkurshandsaming, kan samtykke etter første punktum her berre gis med samtykke frå tingretten.”.

Et vilkår for å kunne sitte i uskifte er at førstavdøde og lengstlevende ektefelle har felleseie seg i mellom, det vil si at det ikke er avtalt særeie mellom ektefellene ved ektepakt etter ekteskapsloven § 4. Ektefeller som har behov for særeie i live, men ønsker å gi ektefellen mulighet til å sitte i uskifte, kan velge særeie i live, felleseie ved død som formuesordning. Gjenlevende ektefelle vil da kunne sitte i uskifte med det som blir felleseiemidler ved førstavdødes død.

Gjenlevende ektefelle kan også sitte i uskifte med særeie, dersom det er fastsatt i ektepakt, jf. arveloven § 9 annet ledd. I så tilfelle går også lengstlevendes særeie inn i uskifteboet, med mindre særeiet er gjort ved påbud fra arvelater eller giver, jf arveloven § 17 annet og tredje punktum. Særeie i uskifteboet skal ikke deles likt på hvert ledd etter ektefellene etter arveloven § 26, men skal tilfalle arvingene til den ektefellen som hadde særeiet.

Uskifte er en rett for lengstlevende som kan gjøres gjeldende overfor alle legalarvinger (alle som har arverett etter loven) med unntak av særkullsbarn. Gjenlevende ektefelle har ikke rett til å sitte i uskifte dersom førstavdøde har særkullsbarn (barn som førstavdøde har med andre enn ektefellen), med mindre særkullsbarna samtykker i uskifte, jf. arveloven § 10.

Gjenlevende ektefelle kan heller ikke uten samtykke sitte i uskifte med testamentsarving som ikke er livsarving, jf. arveloven § 11 annet ledd. Det forutsetter imidlertid at lengstlevende hadde fått kunnskap om testamentsdisposisjonen etter arveloven § 7, idet å innsette en testamentsarving teten nærmere vilkår, vil kunne hindre at lengstlevende får sitte i uskifte.

Samtykke til uskifte fra særkullsbarn eller testamentsarvinger kan gjøres betinget, eksempelvis gjennom vilkår om tidsbegrenset uskifte eller at visse gjenstander ikke skal gis bort, og eventuelt at bestemte ting skal testamenteres av lengstlevende ved arvepakt (ugjenkallelig disposisjon) til arvingen som samtykker.

Gjenlevende ektefelle kan heller ikke sitte i uskifte hvis gjenlevendes økonomi gjør at arvingenes utsikter til arv blir vesentlig dårligere, jf. arveloven § 13 første ledd. Det er her vilkår om at gjenlevendes økonomiske forpliktelser reduserer arvingene etter førstavdødes muligheter til arv i svært betydelig grad, idet utgangspunktet er at lengstlevende skal kunne disponere som en eier av alt i uskifteboet.

Man kan heller ikke sitte i uskifte hvis man er idømt fengselsstraff mot førstavdøde, jf. analogisk arveloven § 73.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)