Som livsarving (barn) har du krav på pliktdelsarv på 2/3 av fars eller mors formue etter arveloven § 29. Barna til arvelataren (livsarvingene) arver likt dersom ikke annet fremgår av andre lovregler.

Arveloven § 29 lyder slik:

“To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje, likevel såleis at grensa for ein fjernare livsarving er minst 200.000 kroner til kvar einskild. Arvelataren kan ikkje i testament rå over pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det.

Livsarvinger er etter arveloven § 1 ”avkomet til arvelataren,” dvs. barna til arvelater, herunder adopterte barn. Barn har arverett overfor den som det er fastslått morskap eller farskap for etter barneloven, jf. arveloven § 4 første ledd. Er et barn død, går arvelotten videre til livsarvingane etter barnet.

2/3 av arvelaters nettoformue reguleres av pliktdelsreglene, og begrenser således arvelaters råderett over formuen ved testament. Man kaller derfor normalt det testator kan disponere over ved testament for den frie tredjedel, når arvelater har barn eller barnebarn, ettersom arvelater i utgangspunktet kun står fritt til å rå over 1/3 av sin nettoformue ved testament.

Arvelater kan som følge av pliktdelsreglene uten særlig hjemmel kun disponere over 1/3 av arven med testament, jf. arveloven § 29 annet ledd, jf. også Rt. 1980 s. 1515 (s. 1518):

”Etter arvelovens § 29 annet ledd kan imidlertid en arvelater ikke råde testamentarisk over pliktdelsarv uten særlig hjemmel. Dette innebærer at arvelateren til fordel for andre enn livsarvingene overhodet ikke kan disponere over boets aktiva utover den fri tredjedel. Arvelateren kan således ikke testamentere bort eiendom som utgjør mer enn en tredjedel av boets verdi, mot at livsarvingene får kompensasjon i penger”.

Arvelater kan således ikke testamentere på en måte, som medfører at livsarvinger ikke får sin pliktdelsarv innenfor bestemmelsens beløpsgrenser. Bestemmelsene om pliktdelsarv gjelder også gaver til andre enn livsarvinger og formuesoverføring til ektefellen ved ektepakt som er ment som dødsdisposisjoner, dvs. oppfylles etter arvelaters død, jf. arveloven § 35 som lyder:

”Ei gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død, er berre gyldig så langt den fell innanfor den delen av formuen som givaren kunne rå over med testament etter §§ 29 og 37. Det same gjeld gåve han har gitt på dødsleiet”.

Slike dødsdisposisjoner krever testaments former for å være gyldige (se nedenfor om Livs- og dødsdisposisjoner), jf. arveloven § 53. Disposisjoner gjort ved ektepakter som gaver mellom ektefeller blir ugyldige, siden en ektepakt ikke tilfredsstiller formkravene for testament, blant annet fordi vitner ikke ”veit at dokumentet skal vere testament,” jf. arveloven § 49.

Dødsdisposisjoner som krenker pliktdelen, vil kunne anses for å være ugyldige, jf. Rt. 1979 s. 1200, Rt. 1978 s. 786, LB 2004 s. 11384 (Borgarting lagmannsrett) og RG 1971 s. 425.

Med virkning for de større formuer kan pliktdelsarven imidlertid ved testament begrenses til kr. 1.000.000,- på hver livsarving eller på dennes slektslinje, og slik at det hvis den avdøde livsarvingen har flere enn fem barn i live ved arvelaters død alltid tilfaller minst kr. 200.000 på barn etter livsarving (barnebarn) etter arveloven § 29.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)