En arvepakt binder testator til ikke å gjøre, endre eller tilbakekalle testament. Arvepakt avskjærer testators testasjonskompetanse for fremtiden. Tilbakekall kan dermed ikke skje dersom det er opprettet arvepakt etter arveloven § 56.

Ӥ 56.

Testator kan med arvepakt binde seg til ikkje å gjere, endre eller tilbakekalle testament.

Om korleis arvepakt skal gjerast, gjeld reglane i §§ 48-52. Vil nokon som er umyndig gjere arvepakt, krevst dessutan samtykke frå overformynderiet i den mon arvepakta gjeld midlar som den umyndige ikkje rår over sjølv”.

Arvepakter gjøres i testaments former, og benyttes gjerne ved gjensidig testament. Tilbakekall vil da kun kunne skje innenfor de begrensningene som følger av arvepakten, jf. LB 2005 s. 172980 (Borgarting):

”Utgangspunktet er at et testament fritt kan tilbakekalles og endres av arvelater, jf arveloven § 55. Testator kan imidlertid selv binde seg til ikke å endre eller tilbakekalle testamentet gjennom en arvepakt dvs ved å avgi et særskilt løfte om ugjenkallelighet, jf arveloven § 56. Lagmannsretten legger til grunn at Kitty Engelstads testament fra 1978 inneholder en slik arvepakt ved at det etter sin ordlyd er ugjenkallelig. Det etterfølgende testamentet fra 1987 vil da bare kunne tillegges virkning hvis hun ved utstedelsen av det, var ubundet av arvepakten fordi den var ugyldig eller bortfalt”.

Hvis arvepakten ikke er gjort i testaments former, er den heller ikke gyldig som arvepakt, jf. LG 1992 s. 130 (Gulating):.

”Lagmannsretten legger, som skifteretten, til grunn at testamentet ikke er gyldig som dødsdisposisjon, idet formkravene med hensyn til vitnepåtegninger ikke er oppfylt, jfr. arveloven § 49, jfr. § 60. Testamentet er således heller ikke gyldig som arvepakt, jfr. arveloven § 56, jfr. § 60”.

Mens et testament etter arveloven § 65 skal tolkes subjektivt (slik arvelater mente), er det i rettspraksis lagt til grunn at en arvepakt må tolkes mer objektivt på grunn av at det normalt vil foreligge en avtale i forbindelse med gjensidig testament eller arving, jf. LA 2007 s. 25864 (Agder lagmannsrett):

”Når det gjelder tolking av arvepakters innhold og om det i det hele foreligger en arvepakt, er hovedregelen derimot at testamentet generelt må tolkes objektivt, fordi arvepakten har en avtalemessig motpart som det må tas hensyn til”.

Dersom arvepakten gjelder en bestemt individualisert formuesgjenstand som fast eiendom o.l., kan det i arvepakten fastsettes at testator ikke har anledning til å disponere over formuesgjenstanden som livsdisposisjon, slik at testator ikke kan selge i strid med arvepakten, jf. TKISA-2007-120343 (Kristiansand tingrett):

”Etter arveloven § 56 første ledd kan en arvelater ved arvepakt avskjære sin egen testasjonskompetanse for fremtiden; sin mulighet til å bestemme over sin formue med virkning etter sin død. Som hva tilfellet er for et ordinært testamente, legger en arvepakt som utgangspunkt ikke begrensninger på arvelaters rett til å forføye over angjeldende formuesgoder ved livsdisposisjoner. En testamentsarving vil således ikke være beskyttet mot at arvelater bruker opp sin formue i levende live. Et slikt vern kan imidlertid avtales, eller fastsettes ensidig av arvelater. Retten må da ta stilling til om D ved har tilstått saksøker et slikt særlig vern – ut over å gi avkall på sin frihet til å gjøre endringer i testamentet. Dette kan følge av en tolkning av arvepakten. I juridisk teori er lagt til grunn at en slik tolking kan være nærliggende ved arvepakter som retter seg mot et individualisert formuesgode, jf. bl.a. Hambro kommentarutgaven 4. utg. s. 395-396, Lødrup 3. utg. s. 193 og M. N TfR 1985 s. 43”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)