Gjenlevende ektefelle har en selvstendig og beskyttet legalarverett, som innebærer at ektefellen vil arve en minstearv etter loven, selv om det ikke er opprettet testament og selv dersom det ikke er noe særlig midler i boet. Ektefellearv forutsetter at ektefellene ikke er separerte på arvefallstidspunktet, jf. arveloven § 8. Dersom separasjonsbevilling ennå ikke er gitt, vil ektefellen fortsatt ha rett til arv, selv om samlivet eksempelvis er brutt.

Ektefellens legalarverett (minstearv) er regulert i arveloven § 6:

”§ 6. Ektemaken har rett til fjerdeparten av arven når det er livsarvinger etter arvelateren. Minstearven skal likevel tilsvare 4 ganger grunnbeløpet i folketrygda ved dødsfallet. Er dei næraste slektsarvingane til arvelateren foreldra hans eller avkom etter desse, har ektemaken rett til halvparten av arven, likevel minst 6 ganger grunnbeløpet i folketrygda ved dødsfallet.

Er det ikkje arvingar som nemnt i første ledd, arvar ektemaken alt. I høve til arvingar som nemnt i første ledd har ektemaken rett til uskifte etter reglane i kap. III.

Har ektemaken nytta denne retten, blir det ikkje rekna med arv frå førstavdøde til lengstlevande ektemake etter første ledd dersom buet først blir skift med dei andre arvingane til arvelataren etter at lengstlevande ektemake er død".

Gjenlevende ektefelle utgjør ikke en egen arvegangsklasse som nevnt i arveloven §§ 1-3, men ektefellens rettigheter er selvstendige etter arveloven, og “konkurrerer” i forhold til arvinger fra de øvrige arvegangsklasser. På grunn av ektefellens minstearv, vil Ektefellens arv kjennetegnes også ved at ektefellen har forrang til et minimumsbeløp i små boer, slik at ektefellen alltid skal ha minimum 4G overfor livsarvingene og alltid ha minimum 6G overfor arvinger i arveklasse 2. Minstearven utgjør fire eller seks ganger folketrygdens grunnbeløp på arvefallsstidspunktet. Arven kalles minstearv ettersom ektefellen vil arve alt i små boer, dersom det er mindre enn enten 4G eller 6G i boet. Hva ektefellen vil få som arv eller minstearv på bekostning av andre legalarvinger, vil uten testament være avhengig av om det er livsarvinger eller arveklasse 2, som arver sammen med ektefellen.

Overfor livsarvingene skal ektefellen alltid ha minimum ¼ av arven overfor avdødes avkom i første arveklasse. Dersom det ikke er nok midler i boet, vil ektefellen uansett alltid få 4G før livsarvingene etter arveklasse 1. Ektefellen kan også la være å skifte (sitte i uskifte) overfor livsarvinger som ikke er særkullsbarn, og vil ved et såkalt sammensatt skifte kunne overta 50% av felleseiemidler og kreve skjevdeling etter ekteskapsloven § 77, i tillegg til ektefellearven (nærmere under sammensatt skifte).

Ektefellen skal etter arveloven § 6 første ledd tredje punktum alltid arve 50% av boet med arvinger i klasse 2, og skal også her alltid ha minimum 6G der arvinger i klasse 2 tar arv, først dersom det er lite midler i boet. Dersom det bare er arvinger etter arveklasse 3, vil ektefellen arve alt, jf. arveloven § 6 annet ledd. Ektefellen arver alt dersom det bare er arvinger i arveklasse 3 ved siden av gjenlevende ektefelle. Siden ektefellen arver alt overfor arveklasse 3, er det ikke behov for noen minstearvregel.

Bestemmelsen er nærmere angitt i Ot.prp.nr.36 (1968-1969) s. 132: ”Første ledds første punktum angir at ektefellen arver fjerdeparten av arven når det er livsarvinger etter arvelateren. Annet punktum angir at ektefellen arver halvparten av arven når arvelaterens nærmeste slektsarvinger er hans foreldre eller avkom etter disse. Etter annet ledd arver ektefellen alt når det ikke er arvinger som nevnt i første ledd. Første og annet ledd er i samsvar med arvelovens § 28 første og annet ledd. I utk. § 6 tredje ledd er det imidlertid foreslått en modifikasjon, se nærmere nedenfor. Ektefellens arverett når det er livsarvinger, er behandlet foran i avsnitt IV C punkt 2 c. Ektefellens arverett når det er fjernere slektsarvinger, er behandlet i samme avsnitt punkt 3 a (forholdet til besteforeldre og deres avkom) og b (forholdet til foreldre og deres avkom). Et spørsmål som har vært noe omtvistet etter gjeldende lov, er om ektefellens legale arverett får betydning for arvelaterens testasjonsrett i forhold til livsarvinger, se Knoph: « Norsk Arverett » (3. utg. ved Sandene) s. 130-137. Spørsmålet er om en arvelater som har livsarvinger, kan benytte sin testasjonsrett fullt ut uten å redusere gjenlevende ektefelles legale arverett. I så fall vil livsarvingenes pliktdel bli redusert. Den riktige løsning etter gjeldende lov er visstnok at arvelaterens testasjonsfrihet når han etterlater livsarvinger, gjelder en bestemt del av hele boet, uten hensyn til om han etterlater gjenlevende ektefelle”.

Dersom ektefellen skal sikres bedre enn etter den beskyttelse ektefellen har gjennom legalarveretten, må det gjøres gjennom testament. Arvelater kan ved testament disponere fritt overfor arvingene etter arveklasse 2 eller 3, og typisk sørge for at ektefellen ved testament arver alt, slik at ektefellen også beholder det hele overfor arveklasse 2. Ektefellen kan også fastsette at det skal være felleseie ved død, dersom det er særeie under ekteskapet, slik at ektefellen kan ta ut 50% av boet på felleseieskifte under et sammensatt skifte etter ekteskapsloven § 77, når ektefellen velger å ikke sitte i uskifte. Ektefellens legalarverett kan imidlertid begrenses ved testament, under forutsetning av at ektefellen har fått kunnskap om testamentsdisposisjonen. Kravet om varsling kan bortfalle, såfremt det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen. Selv dersom ektefellens legalarverett begrenses ved testament, kan ikke ektefellens minstearv på enten 4G eller 6G (overfor arveklasse 2) tas fra ektefellen gjennom testament. Regelen er nedfelt i arveloven § 7:

”§ 7. Ektemakens rettar etter § 6, jfr. kap. III, kan berre avgrensast ved testament som han har fått kunnskap om før arvelatarens død. Vilkåret om at ektemaken må ha fått kunnskap om testamentet, gjeld likevel ikkje, dersom det var umogeleg eller det etter tilhøva ville være urimeleg vanskeleg å varsle han. Ektemaken sin rett til minstearv på 4 eller 6 ganger grunnbeløpet i folketrygda kan likevel ikkje avgrensast. Endra med lov 22 juni 1990 nr. 40 (i kraft 1 jan 1991 med verknad også for testament som er gjort før ikraftsetjinga)”.

Dersom en ektefelle ikke har fått kunnskap om testamentsdisposisjonen fra den annen ektefelle eller på annen måte, og det ikke var umulig eller urimelig vanskelig å varsle vedkommende, blir rettsvirkningen at disposisjonen blir uten virkning overfor ektefellens legalarverett, jf. Rt. 1989 s. 1318 (s. 1322 og 1323):

”Anvendt på den foreliggende sak mener jeg dette må føre til at når en advokat bistår med å opprette et testament som tar fra testators ektefelle arveretten etter loven og retten til å overta fellesboet uskiftet, uten å sørge for at ektefellen får den kunnskap om testamentet som kreves etter arveloven § 7, er hans handling grovt uaktsom. Jeg legger vekt på at det dreier seg om en formregel, hvis overholdelse er nødvendig for at testamentet skal få virkning. Jeg minner her om at i den foreliggende sak ble resultatet av den manglende underretning at de to testamenter ikke var bindende for Bs ektefelle, slik at han i strid med hennes vilje beholdt posisjonen som arving og kunne overta boet uskiftet. Formregler må man kunne vente at advokater passer særlig på. Almenheten må kunne gå ut fra at advokater kjenner formkravene for testamentopprettelse, og at det formelle er i orden når en advokat bistår. Regelen i arveloven § 7 er ganske visst en bestemmelse som ikke ofte blir aktuell, men den må likevel sees som en sentral bestemmelse i arveretten”.

Etter arveloven § 8 er en fraseparert ektefelle fortsatt ektefelle i ekteskapslovens forstand, men har ikke lenger ektefelles arverett. Faktisk samlivsbrudd fører imidlertid ikke til tap av legalarverett, kun bevilling på separasjon eller skilsmisse, jf. arveloven § 8:

”§ 8. Rettane etter § 6 jfr. kap. III, kan ikkje gjerast gjeldande dersom ektemakane var separerte ved dom eller løyve på den tid arvelataren døydde”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)