Etter loven skal erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig, jf. arbeidsmiljøloven § 15-12 annet ledd annet punktum.

Når det gjelder erstatning for økonomisk tap, er utgangspunktet at arbeidstaker skal ha erstattet sitt lønnstap. Om arbeidstaker kan kreve erstatning for tap i fremtidig erverv var oppe i en sak for Høyesterett i Rt. 1991 s. 236. I det tilfellet ble arbeidstaker uføretrygdet etter oppsigelsen, og krevet erstatning for fremtidstapet. Høyesterett mente at følgen var for upåregnelig til å omfattes av erstatningsansvaret. Konsekvensen er at arbeidstaker selv må ha ansvaret for å skaffe seg inntekter for fremtiden.

Videre kan det tenkes at arbeidstaker har et økonomisk tap i perioden fra oppsigelsen til domsavsigelsen finner sted. Slik økonomisk tap vil typisk være tapt lønnsinntekt. Dersom arbeidstakeren har hatt arbeidsinntekt i perioden frem til domsavsigelsen, vil dette kunne tas i betraktning ved erstatningsutmålingen. Slikt fradrag bør imidlertid ifølge forarbeidene ikke gjøres med mindre arbeidstakeren har vært forholdsvis lenge ute av stillingen, jf. Ot. prp. nr. 41 (1975-1976) s. 78.

Når det gjelder utmålingen ved erstatning for ikke-økonomisk tap – såkalt oppreisning, tilkjenner domstolene sjelden store beløp. I utmålingen vil også arbeidstakers forhold komme i betraktning, og vil kunne lede til fradrag i erstatningsberegningen.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)