Hovedregelen er at oppsigelser som følge av rasjonaliseringstiltak eller driftsinnskrenkninger, vil være saklige, dersom det ikke er annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 annet og tredje ledd. Eksempler på rasjonaliseringstiltak er innføring av mer effektive hjelpemidler, forbedring av produksjonsanlegg mv. Driftsinnskrenkninger innebærer at man reduserer driften eller den økonomiske aktiviteten. Ved oppsigelser på grunn av rasjonalisering, innskrenkninger mv., må det i tillegg foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 annet ledd annet punktum. Arbeidsgiver må påvise at bedriftens interesser i den løsning som er valgt, må tillegges større vekt enn de ulemper tiltaket medfører for den ansatte i følge Ot. prp. nr. 50 (1993-1994) s. 183.

En dom avsagt av Hålogaland lagmannsrett om forståelsen av det tilsvarende krav etter den tidligere arbeidsmiljøloven kan være illustrerende for hvilke krav som stilles til avveiningen. Det nevnes i denne dommen at det ikke er noe vilkår at virksomhetens situasjon er prekær før oppsigelsen foretas. Dersom bedriften etter saklige og grundige overveielser kommer til at det er nødvendig å foreta tilpasninger av hensyn til virksomhetens videre drift, vil dette som hovedregel være tilstrekkelig. Poenget blir å ta stilling til om rasjonaliseringstiltaket virkelig er nødvendig, eller om det er mulig å løse tilpasningsspørsmålet på annen måte enn ved oppsigelse, jf. dom i Hålogaland lagmannsrett LH 2002 s. 652.

Ved interesseavveiningen må det også tas hensyn til den ansattes forhold, slik som alder, familieforhold, tjenestetid i virksomheten som nevnt i Rt. 1986 s. 879.

I vurderingen av arbeidsgivers behov for driftsinnskrenkninger eller rasjonalisering i virksomheten, er ikke denne henvist til bare å vektlegge bedriftsøkonomiske hensyn. Høyesterett har lagt til grunn at arbeidsgiver kan bygge på bredere vurderinger. Dette er blant annet slått fast i en sak hvor Christiania Spigerverk ønsket å flytte virksomheten fra Nydalen til Mo slik at flere ansatte måtte sies opp. Høyesterett slo her i Rt. 1989 s. 508 fast at virksomheten hadde adgang til å vektlegge distriktsinteresser ved valg av hvor virksomheten skulle utøves.

Vurderingen som arbeidsgiver må foreta vil ofte inneha vurderinger knyttet til økonomiske, tekniske og merkantile forhold.

Her vil en rekke mer eller mindre sikre momenter kunne spille inn, blant annet knyttet til fremtidig konkurranseforhold, markedsutvikling, skattespørsmål mv. Disse vurderingene vil domstolene vike tilbake for å prøve dersom arbeidsgiver har fulgt de fremgangsmåter som følger av arbeidsmiljøloven eller andre lover. Dersom arbeidsgivers vurdering knyttet disse bedriftsmessige momentene, ikke stemmer med slik forholdet er i virkeligheten, vil domstolene kunne tilsidesette vurderingene. Dette kan eksempelvis gjelde dersom bedriften har bygget på at virksomheten ved en avdeling nærmest er tapsbringende, men dette ikke stemmer med virkeligheten, som i NAD 1984 s. 265.

Det er imidlertid situasjonen på oppsigelsestiden som er avgjørende. Det er dermed ikke betydning for vurderingen om den økonomiske situasjon har forbedret seg i etterkant.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)