Arbeidsmiljøloven stiller i arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd krav om at arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd.

Kravet til et forsvarlig arbeidsmiljø gjelder etter arbeidsmiljøloven § 4-3 også det psykososiale arbeidsmiljø. Dette kravet er blitt særlig viktig de siste tiårene hvor arbeidslivet er preget av mer stress enn tidligere. Loven presiserer nærmere i arbeidsmiljøloven § 4-4 hva som kreves til det fysiske arbeidsmiljøet for at det skal kunne anses å være forsvarlig.

Det stilles krav til at arbeidsmiljøfaktorer som bygnings- og utstyrsmessige forhold, inneklima, lysforhold, støy, stråling og lignende skal være fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes helse, miljø, sikkerhet og velferd. Et dårlig inneklima er eksempel på en miljøfaktor som ofte vil svekke arbeidsmiljøet.

Det er ingen lovregler som bestemmer temperaturgrensene for inneklimaet, men Arbeidstilsynet anbefaler at temperaturen ved lett arbeid ikke bør være lavere enn 19 ° C, ved middels tungt arbeid ikke lavere enn 16° C og ved tungt arbeid ikke lavere enn 10° C. For alle de tre aktivitetsnivåer bør ikke temperaturen overstige 26 ° C. For støygrenser er det fastsatt en egen forskrift av Arbeidsdirektoratet av 22. juni 1993 nr. 787.

Videre presiserer loven nærmere i en egen bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 4-3 hva som kreves for at det psykososiale arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig. Et første krav er at arbeidstakernes integritet og verdighet skal ivaretas. Dette innbærer eksempelvis at det ikke kan kreves at personalet på serveringssted eller lignende virksomhet må benytte påkledning som er kjønnsdiskriminerende, eller som gir inntrykk av en nedsettende eller krenkende holdning, jf. Innst. O. nr. 2 (1994-1995) s. 18.

Videre skal arbeidet i virksomheten søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten. Dette kravet tar sikte på å forebygge arbeidsmiljøproblemer knyttet til sosial isolasjon i arbeidet, men innebærer ikke at arbeidsgiver må ha flere ansatte enn det faktisk er behov for, jf. Ot. prp. nr. 49 (2004-2005) s. 307.

For det annet presiseres i loven at arbeidstakeren ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Bestemmelsen omfatter blant annet trakassering, mobbing, uønsket seksuell oppmerksomhet.

Arbeidsgiver kan risikere å bli erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for skade som blir påført en arbeidstaker ved mobbing fra andre arbeidstakere, jf. Rt. 1993 s. 616 og Rt. 1997 s. 786. Dette er blitt slått fast av Høyesterett, som har definert mobbing som trakassering, plaging, utfrysing eller sårende erting og fleiping som forekommer gjentatte ganger over en viss periode.

I en annen sak for Høyesterett ble også arbeidsgiver erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for mobbing ansatte i virksomheten hadde bedrevet mot en arbeidstaker. Det dreiet seg først og fremst om ulike former for verbal trakassering, kombinert med trusler om at det ikke ville gi seg før hun var borte fra arbeidsplassen, samt skremmende og plagsom opptreden. Det hadde eksempelvis blitt hengt en kondom på bilen hennes i saksforholdet i Rt. 1997 s. 786.

Endelig presiseres at arbeidstakeren, så langt det er mulig, skal beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre. Hvilke tiltak som eventuelt må iverksettes, må vurderes etter den konkrete situasjon, jf. Ot. prp. nr. 49 (2004-2005) s. 100. Det kan for eksempel dreie seg om nødvendig sikkerhetsutstyr.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)